Tennpluggene

Ralp Myerz and the Jack Herren Band spiller elektronika, men oppfører seg som et rockeband.

- EVERYBODY\'S GOT TO scream like girls to this one!

- Yeahhh!

Klokka har passert elleve onsdag kveld i Øst-London. Klubben Cargo er fylt til randen med gira fans som gjør alt det bergensgutta i Ralp Myerz and the Jack Herren Band ber de om. Enten det er å skrike som jenter, skyte hendene i været eller hoppe opp og ned.

Til gjengjeld blander Erlend Sellevold (26), Tarjei Strøm (24) og Thomas Lønnheim (27) ville trommeorgier med funky beats og heftig bass. Og Tarjei fyker stadig rundt på scenen, mens Thomas nesten faller av stolen bak perkusjonstrommene når han headbanger. Erlend smiler bak miksebordet. Og når det hele er over går de fram på scenen til takfaste klapp, lenker armer og bukker tre ganger mens Kiss\' «Rock\'n Roll All Night» ljomer i lokalet.

Det er ikke så rart de fleste blir forvirret første gang de ser Ralph Myerz live.

NOEN TIMER TIDLIGERE.

- Åh nei nå rakner alt - foran Dagbladet!

Ralph Myerz & Co tar en u-sving ut av Cargos restaurant. Bandet må spise i baren, forteller den mindre sjarmerende servitrisen. Restauranten er fullbooket.

- Og nå som alt gikk så bra, mumler en av gutta.

- Vet de ikke hvem vi er?

Latteren fyller lokalet, gutta stabler seg rundt en bardisk. Turnéleder Thomas tar ordre, nesten alle vil ha vegetarmiddag. Bandet er akkurat ferdig med en lydsjekk hvor gutta slapp seg løs i gamle Kiss- og Judas Priest-låter. Det vanker noen rare blikk bak baren. De har kanskje hørt albumet «A Special Album» (Emperor Norton Records 2002, Terningkast 5, Dagbladet) og som så mange andre før dem regnet med en bleik guttegjeng med konsentrerte miner, masse ledninger, datamaskiner og musikk du får lyst til å ha med deg på en gressplen en sommerdag. De lager jo tross alt elektronisk downtempomusikk. Og turneen de headliner i England går under navnet The Big Chill.

Så hvorfor alt dette spetakkelet?

- NÅR JOURNALISTER SPØR oss hva vi har som mål, sier vi alltid at vi vil forvandle elektronika til Aretha Franklin. Du vet, så vi kan spille på svære stadioner og sånn, forklarer Tarjei.

Konserten i kveld er den første av sju i Storbritannia. Seinere står resten av Europa for tur. Innen året er omme vil Ralph Myerz ha spilt 87 konserter. Bergensbandet har vært på opptur lenge og minnene om halvtomme konserter på gudsforlatte steder i Norge har begynt å blekne.

- Det er som om en ny drøm går i oppfyllelse hver dag, sier Tarjei fornøyd.

Han er den som smiler og snakker mest.

- Har dere mange fans nå?

- Vi får mye snill e-post fra folk, sier Erlend, som er mindre hyper, men klart sjef.

Det var han som startet eventyret. Under elektrohappeningen «Den Elleville Festen» i Bergen i 1997 ba han med seg Tarjei og Thomas som rytmebackup, gjorde braksuksess og endte med bandet nå som lett fyller en klubb i Londons hippeste strøk.

TARJEI OG THOMAS traff hverandre på Steinerskolen og har spilt trommer hele sitt liv. Erlend har alltid vært dj, men svingte innom lærerhøgskolen, hvor han først møtte opp ei uke for tidlig til eksamen, deretter en dag for seint.

- Det var da jeg skjønte at musikk var eneste veien for meg, sier han.

Thomas er den med mest turnéerfaring. Hver helg i oppveksten pleide han å dra på seg en liten dress og reise rundt med farens danseband.

- Jeg spilte opp til dans for fulle førtiåringer. Nå spiller jeg til dans for fulle tredveåringer. Ikke så stor forskjell egentlig, sier han.

- Vi er reisende underholdere, formulerer Tarjei, som har svart T-skjorte med tre hodeskaller på.

- Og vi kommer til å reise sånn så lenge vi kan, sier Erlend.

Alle tre er urbant uniformerte - svære jeans, joggesko, hettegensere og trailercaps (på Thomas sin står det LEGO). De er sånne gutter som får deg til å le. Tarjei var «straightedge» i ungdommen, en som verken drikker eller røyker - og har fortsatt med det. Thomas og Erlend på sin side klager ikke over at Big Chill-turneen er sponset av et whiskyselskap. FREDAG lurer på om det blir mye groupies?

- For å si det sånn - folk kommer ikke på konsertene vår for å sjekke oss opp, kommenterer Thomas.

- Nei, det greiene der er oppskrytt, sier Tarjei.

Nå er ikke akkurat Ralpherne på sjekker\'n heller. Erlend er gift med Idunn og har sønnen August (1). Tarjei har vært sammen med Charlotte i åtte år og Thomas med Miriam i sju.

- Vi er et snilt band, sier Erlend.

- BLIR SAVNET for stort?

- Nei, for når vi først er hjemme har vi jo masse tid, sier Tarjei, som tekster sykepleier-kjæresten sin rett som det er. Viser oss et bilde av henne på den fancy mobilen NRKs Topp 20 har gitt han for å lage turnédagbok. Problemet er at den har rundt tastatur.

- Det tar jo en evighet å skrive tekstmelding, sukker han.

Turnéleder Thomas Paulsen rister på hodet når FREDAG febrilsk prøver å få ham til å sladre om noe som oser sex, drugs and rock\'n roll.

- Nei, de er ganske lett å passe på, sier han og filmer de mens de står på hendene foran en graffitivegg.

Mads Berven, en barndomsvenn av Tarjei, som er leid inn til å spille bass på turneen får ikke bli med på bilde.

- Neiiii, lyder det fra gutta.

- Jeg skal liksom ikke eksistere jeg, sier Mads og ler. Han spiller sammen med Tarjei i et annet band. Et rockeband. Første gang han spilte med «ralpherne» var på Roskilde. Øve var han ikke interessert i, så de ga ham en cd med 15 sanger. Hvordan det gikk?

- Det gikk bra det. Helt til et punkt hvor vi hadde avtalt å stoppe som han umulig kunne vite om. Da ble han satt ut, forteller Tarjei.

- Hahahaha.

Sånn er de hele tida, forteller Mads. Kvelden før sendte han en tekstmelding til Erlend, for å forsikre seg om at bassgitaren hans ble tatt med til London. Som svar fikk han bare «bass?». Lydmann Jørgen Brennhovd og lysmann Sasja Hagen er også med. Men personen som holder det hele sammen er turnéleder Thomas Paulsen. Han fikser kaffe, ordner hotell, transport og deler ut matpenger (15 pund om dagen per person) Det virker da som et deilig liv, dette turnélivet.

- Ja, det er som en evig leirskole uten hester, sier Thomas.

- Blir dere lei hverandre?

- Vi bor ganske tett og intimt, så vi kjenner hverandre godt nå, begynner Erlend.

- Det er ingen som har blitt stemt ut ennå, sier Thomas.

BAK SCENEN, RUNDT MIDNATT.

- Herregud, hørte dere hva jeg sa eller? spør Tarjei og dumper ned på en krakk. Før den siste låten, «Think Twice», tok han mikrofonen og takket publikum for at de kom og fortalte salen at de selv hadde flydd inn «tomorrow morning».

- Eh, jeg mente jo «this morning».

Alle er gjennomvåte av svette. Kjøleskapet med vann og øl får gjennomgå. Musikkbransjetryner stikker hodet inn og sier «you fucking rocked». På veggen henger det flere skilt med «danger» og en plakat som instruerer deg om hva du må gjøre hvis noen får elektrisk sjokk.

I salen er publikum fortsatt i elektronisk gledessjokk. En vennegjeng fra Southampton har kjørt halvannen time etter jobb for å se bandet i aksjon.

- Vi så de på The Big Chill-festivalen i sommer. Så vi måtte hit i kveld, sier Michelle Scott (30) ved baren. Venninnen Maria McKnight (30) nikker.

- De har så mye energi og lidenskap på scenen. Jævlig forfriskende nå som det er så mange kjedelige dj\'er overalt, sier hun.

- Har dere cd\'en og?

- Så klart!

- Den er superbra, sier Matt Somorkay (34) og trekker pusten etter all dansingen.

- Og live er de perfekte.

COME ON! Tarjei er utagerende, vill og gal på scenen. Og elektro-nikapublikummet, som er vant til stillestående dj\'s, elsker det.
KOKEPUNKT: Publikum i vill, svett ekstase på konserten med Ralph Myerz and The Jack Herren Band i London.