Tenor uten ende

Luciano Pavarotti er rasende og freser og brøler til Ragnar Ulfung: - Ti spacco la testa!!! (Jeg skal knuse hue på deg.) Året er 1968, og den norske tenoren har akkurat bemerket at italieneren er blitt for feit. Ulfung overlevde møtet med en C.

Ikke bare overlevde Ulfung, men han fortsatte også en strålende karriere som tilsynelatende ingen ende har. På lørdag er det premiere på Strauss' glitrende operette «Flaggermusen» i Den Norske Opera, og Ulfung er med som drankeren og fangevokteren Frosch. Han er vel kjent med verket og har stått på scenen hundrevis av ganger som Alfred. I Oslo gjør han imidlertid sin Frosch-debut.

Ulfung har vært en sjelden herre ved Oslo-scenen, mens Sverige har visst å ta seg godt av ham. Hoffsanger er hans ærefulle tittel ved Stockholms-operaen.

- Hvorfor jeg ikke har vært her? Ja, det skyldes vel en sjalu tenor i sjefsstolen. Eliasson kom seg ikke inn på operaen i Stockholm, og da ville han vel hevne seg.

Beholdt hodet

Men Ragnar Ulfung virker alt annet enn bitter. Minnene fra en lang karriere er for gode til det. I 1964 møttes Pavarotti og Ulfung i Glyndebourne-festivalen i England. Førstnevnte var ukjent og slank, vår mann kjent og slank.

- Vi spiste lunsj sammen hver dag. Fire år seinere kjente jeg ham ikke igjen. Han var blitt slik, sier Ulfung og forsøker å blåse seg opp til 170 kilo.

- Er du broren til italieneren Luciano Pavarotti? spurte jeg. Jeg syntes han var så lik. «Ragniero (italienere klarer ikke å si Ragnar),ti spacco la testa!!!» Men jeg fikk da beholde hodet.

Gir seg ikke

Ragnar Ulfung debuterte i Universitetets Aula 21. april 1950. Pensjonist ble han i 1984. Men tida og stemmen var ikke moden for koselige bussturer til Strömstad.

- Jeg synger som faen ennå, jeg. Det er publikum som bestemmer når jeg skal slutte. Heldigvis kjenner jeg min egen begrensning. Ikke gjør jeg lied-aftener og «Rigoletto» lenger, men jeg er i form likevel. Jeg har oppdrag til høsten i år 2000. Som skuespiller har jeg bare blitt bedre med årene.

Syng ut

Det har ikke alltid vært slik. I 1948 skrev Odd Eidem i VG om Ulfungs skuespillerinnsats i «Tiggerstudenten» på Nationaltheatret: «Denne sangeren skal man lytte til. Og lukke øynene.»

- Hvordan holder du deg i så god form?
- Jeg gjør som alle burde gjøre. I stedet for den jævla joggingen og helsekosten bør du synge ut når du står opp om morgenen. Få ut slagget! Syng «Ja, vi elsker». Eller «Nei, jeg hater», det spiller ingen rolle hva du synger. Syng! Folk er så redde. Redde for feil toneart. Blås i det. I Sverige er det startet et kor som heter Vi som ikke kan synge.

- Noen tilhørere?

- Det er smekkfullt på konsertene. Det er så falsk og fælt å høre på, men likevel deilig. De blåser ut.

Vi gjentar: Den Norske Opera lørdag kveld.

<B>STORSANGEREN:</B> Ragnar Ulfung synger i Den Norske Opera lørdag kveld. -Jeg synger som faen ennå, jeg, sier 71-åringen.