Den første boka om oppdragelse jeg leste het «Du er sjefen». Den handlet om hvordan man skulle oppdra valper til å bli lydige, men ikke engstelige bikkjer. I ettertid innbiller jeg meg at det må ha vært en slags 80-tallsvariant av den tenkningen som Jesper Juul senere skulle bli berømt for å videreutvikle til små barn. Tanken var i hvert fall at skjenn og straff var avleggs. En lykkelig hund var, så vidt jeg kan huske, en hund som finner sin naturlige plass i familien gjennom en fast hånd, mye ros og en kyndig leder. Det tok ikke veldig lang tid før bikkja i familien tronet på den beste plassen i sofaen, hadde gjort midten av den største senga til sin og nektet å spise tørrfôr.

De neste femten bøkene jeg leste om oppdragelse handlet om små barn. Det mest slående var at prinsippene for bikkjer og unger var overraskende like: Man kan aldri gi for mye ros. Man kan aldri gi for mye kos. Og man skal alltid være konsekvent. Man skal respektere barnets/hundens følelser. Ikke tvinge, og for all del: Aldri miste besinnelsen. Av en eller annen grunn er jeg ennå ikke blitt sjef over sofaen, senga eller maten som blir spist hjemme. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at det ikke er fullkomment samsvar mellom teori og praksis. Eller at teorien er laget for at barnet, så vel som bikkja, skal bli familiens ubestridte regent.