Tegning: Gunnlaug Moen
Tegning: Gunnlaug MoenVis mer

Teori og praksis

Det beste rådet jeg har fått om småbarn, har vært å late som om jeg ikke har lest et eneste ord om emnet.

Den første boka om oppdragelse jeg leste het «Du er sjefen». Den handlet om hvordan man skulle oppdra valper til å bli lydige, men ikke engstelige bikkjer. I ettertid innbiller jeg meg at det må ha vært en slags 80-tallsvariant av den tenkningen som Jesper Juul senere skulle bli berømt for å videreutvikle til små barn. Tanken var i hvert fall at skjenn og straff var avleggs. En lykkelig hund var, så vidt jeg kan huske, en hund som finner sin naturlige plass i familien gjennom en fast hånd, mye ros og en kyndig leder. Det tok ikke veldig lang tid før bikkja i familien tronet på den beste plassen i sofaen, hadde gjort midten av den største senga til sin og nektet å spise tørrfôr.

De neste femten bøkene jeg leste om oppdragelse handlet om små barn. Det mest slående var at prinsippene for bikkjer og unger var overraskende like: Man kan aldri gi for mye ros. Man kan aldri gi for mye kos. Og man skal alltid være konsekvent. Man skal respektere barnets/hundens følelser. Ikke tvinge, og for all del: Aldri miste besinnelsen. Av en eller annen grunn er jeg ennå ikke blitt sjef over sofaen, senga eller maten som blir spist hjemme. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at det ikke er fullkomment samsvar mellom teori og praksis. Eller at teorien er laget for at barnet, så vel som bikkja, skal bli familiens ubestridte regent.

Det finnes noen eksperter jeg alltid lytter til. Folk som vet hvordan man skal bygge et hus eller smøre ski, for eksempel. Det hender også jeg følger anbefalinger fra leger og fysioterapeuter. Til gjengjeld har jeg funnet ut at mye blir bedre om jeg ignorerer de som kaller seg eksperter på ting som mote og barneoppdragelse. Den ene gangen jeg støtte på en stylist foreslo hun at jeg skulle prøve en storblomstret kjole med diger sløyfe i midjen som a) skulle understreke det feminine i meg, b) dra oppmerksomheten bort fra de korte beina mine og c) skjule de brede skuldrene. Hun påsto at jeg var kjempefin. Jeg syns jeg så ut som en innpakket julegris. Mitt verste forsøk på å lese meg til kunnskap om småbarn var om en såkalt «gråtekur», utarbeidet av en eller annen professor, hvor barnet skal gråte med gradvis lengre intervaller før det blir trøstet. Det resulterte i et barn som gråt til hun kastet opp. Siden da har jeg tenkt at motesvingninger, enten de kommer i form av klær eller barn, ikke er noe for meg.

Forhåpentlig skal det mer til for å bli omtalt som ekspert på barn og oppvekst, enn på mote. Skjønt, mye tyder på at den fremste kvalifikasjonen for benevnelsen er at noen kaller deg det.  For eksempel du selv — på mammabloggen din. Eller en stor avis. I løpet av et års tid er det knapt den ting man, som foreldre, ikke kan få eksperthjelp til å håndtere, enten det er hvordan man skal unngå at barnet kjeder seg, blir klar for skolestart eller blir en sosial vinner. Denne uken fikk vi også, via VGs forside, vite at «eksperter» mener at barn under to år ikke bør gå i barnehage. Riktignok viste det seg, når man leste selve saken, at det bare var en «ekspert» som mente det, riktignok uten å ha forsket spesielt på barn i barnehager. Til gjengjeld var det to andre «eksperter» som dukket opp i samme sak, som hadde forsket spesifikt på emnet, som ikke mente det var forskningsmessig belegg for en slik konklusjon. Så nøyaktig hva man lærte av å lese artikkelen forble nokså diffust.

Det ene som slår en, når man leser oppslag som dette — og kommentarene under — er det voldsomme engasjementet for at alle skal mene og velge det samme som en selv. Det andre er den vanvittige kontrasten mellom våre hjemlige bekymringer og de aller fleste andre foreldres bekymringer. Det er nærliggende å tenke at vi, i mangel på noe å bekymre oss over, lager oss nye bekymringer for å ha noe å snakke om. Eventuelt at vi, i stedet for å være fornøyde med å gi barna en god oppvekst, er fanget i angsten for at oppveksten ikke skal være optimal.

Den ene tingen alle bøker om barn, unge og hunder er enige om, er at hvert individ er noe for seg selv. Det er ingen fasit til noe som helst. Man skulle tro en slik erkjennelse ville gi folk ro og trygghet nok til å tenke at det er mange veier som fører til Rom, altså en god barndom, oppvekst og oppdragelse. I stedet er det som om man leter enda mer desperat etter støtte og bekreftende svar fra omverdenen.  Jeg registrerer at norske aviser, blader og bøker forsøker å overbevise meg om at mine alminnelig robuste barn sikkert vil ha godt av eksperthjelp til både det ene og det andre. «Barn fortjener en trygg oppvekst», som det heter på reklamespråket. Og det gjør de selvsagt. Inntil videre velger jeg likevel å leve i lykkelig uvitenhet om hvordan barndommen deres kunne ha blitt maksimalisert ytterligere, til et eller annet toppnivå som kanskje — kanskje — finnes der ute et sted.

Cathrine Sandnes. Foto: Erik Berglund
Cathrine Sandnes. Foto: Erik Berglund Vis mer