Teori uten praksis

Uforløst faktafiksjon om morderiske drømmer, inkaer og fedre og sønner.

BOK: «Om jeg nå tok fram lommekniven min, felte ut bladet og risset ham litt i strupen – ikke mye, bare for å skremme ham litt,» tenker Nils Hå mens han ser på sin sovende far.

Sitatet er hentet fra Espen Haavardsholms siste bok i trilogien om forfatteren Nils Hå, som til forveksling likner ham selv. Den handler om fedre og sønner.

Comeback

I den kritikerroste «Gutten på passbildet» fikk Haavardsholm et velfortjent comeback som romanforfatter. Den handlet om lille Nils` turbulente femtitallsoppvekst i et kulturradikalt miljø. Hovedtemaet var skilsmisseguttens sterke forhold sin vakre psykiatermor. Boka var også en vellykket utforsking av forholdet mellom selvbiografi og fiksjon.

Oppfølgeren «Tjue» handlet om Nils som tjueåring. Den var mer tradisjonell i formen, og måtte tåle å bli dømt som en mislykket andreroman. Avslutningen på trilogien er muligens et forsøk på å finne tilbake til det som var godt i barndomserindringene. Men det er ikke blitt like vellykket.

Andesfjellene

Året 1979. Nils har blitt trettifire år. Han bor i Oslo, er forfatter og skilt for annen gang, med et barn fra hvert ekteskap. En dag ringer faren, magister Anton Hå, med det overraskende tilbud om at Nils kan få være med til Andesfjellene. Nils sier tvilende ja. De to har et noe anstrengt forhold blant annet fordi den snusfornuftige faren ikke anerkjenner sønnens forfattervalg. I Peru treffer Nils barndomsvennen Zakk, som vi husker fra «Tjue». Han har hatt et turbulent liv.

«Hvem er det egentlig som skriver bøkene mine; er det den mannen jeg er, eller den mannen jeg later som om jeg er?» spør forfatteren Espen i 2007. I kursivert form bryter han inn i fortellingen fra 1979. Det flytende forhold mellom fakta og fiksjon blir ytterligere forsterket av at boka er dokument gjennom bilder av Espen Haavardsholm og faren: «Anton Hå som jeg kaller ham i denne beretningen, med noen få romanteknisk nødvendige endringer i det rent biografiske faktamaterialet.»

Haavardsholm har villet mye i denne boka som er nokså slentrende i formen. Han skriver om Abrahams sønneoffer, om jakten på det arkaiske gjennom inkaer og jernaldermenn. Han gjentar barndomserindringene fra København og Sørlandet, og bor i New York mens John Lennon blir skutt, Nils sliter med et spaltet jeg; en jovialitet som skjuler en uforløst aggresjon. Dette vist gjennom Nils drømmeliv; han kveler sin mor, prøver å gjemme lik, dreper kattunger.

Både Nils og Espen er barn av sine foreldre. Det er mye fortolkende psykologi her. Problemet er at det blir så teoretisk. Drømmene er som hentet fra psykoanalytiske lærebøker.

Uforløst Nils

Like stiv blir framstillingen av forholdet mellom far og sønn. Det er interessant nok. Haavardsholm er en intelligent mann. Men han klarer ikke å kna de mange teamene inn i storyen.

Riktignok går det bra mot slutten. Den døende faren sier til forfatteren Espen i 2007, at han er stolt av sønnen. Og Nils finner «livsgåten» på det knøttlille Manhattan-kjøkkenet til Elisa. Hun skal bli hans store kjærlighet. I en roman der en litterær klisjè som uforløst virkelig gir mening: Hovedtemaet er nettopp en uforløst Nils med et uforløst forhold til sin far, ekskoner og virkeligheten generelt.

Livet selv byr ikke på noen endelig forløsning. Det skjer bare i litteraturen. Sånn sett er Haavardsholm tro mot virkeligheten i denne nokså tåkete romanen.