Teppefall for Tony Blair?

Tidligere har Blair varslet at han vil gå av før neste parlamentsvalg, som etter britiske valglover må finne sted senest i 2010. Men stadig flere er nå lei av å vente på statsministerens lenge varslede avgang. Den synkende populariteten de senere år skyldes i all hovedsak krigen i Irak.

BRITISKE MEDIER er lei av å vente på Tony Blairs lenge varslede avgang og tar nå saken i egne hender. «Slutt mens leken er god», oppfordret tidsskriftet Economist nylig på lederplass. Også avisene Independent og Guardian mener Blairs tid er i ferd med å renne ut - sistnevnte slår dessuten fast at statsministeren har seg selv å takke for sitt uføre. Politikeren og retorikeren som i 1997 ble skamrost av politiske kommentatorer verden over står nå daglig opp til skarp kritikk fra det britiske pressekorpset. Sist i rekken var anklagene om at Labour hadde mottatt hemmelige lån fra velstående forretningsfolk i bytte mot adelstitler og seter i det britiske Overhuset. Over halvparten av de spurte i en meningsmåling mener nå statsministeren bør ta sin hatt og gå. Nasjonale stridsemner som adelssaken, skolereformer, røykeforbud og terrorlovgivning til tross: Blairs synkende popularitet de senere år skyldes i all hovedsak krigen i Irak. Riktignok er hans plass i internasjonale historiebøker sikret etter innsatsen for fred i Nord-Irland, for internasjonal handling i Kosovo, for gjeldsslette for de fattigste afrikanske landene under G8-møtet i fjor, og for økt sikkerhets- og forsvarssamarbeid i EU. Men det er først og fremst den langvarige og blodige Irak-krigen som vil bli hengende ved hans politiske testamente i lang tid fremover.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TRE ÅR ETTER invasjonen av Irak forsvarer Blair fremdeles den omstridte beslutningen om å gi sin støtte til USAs president George W. Bush. Senest gjorde han det i den første talen i en varslet trilogi om britisk utenrikspolitikk 21. mars, og i en tale til det australske parlamentet kort tid etter. Riktignok i langt spakere ordelag enn tidligere. Klokelig velger Blair nå å fokusere på det ønskede utfallet - demokratiske verdier - snarere enn på de opprinnelige motivene for krigen. Kanskje var det, slik Blair selv fremholdt den gangen, frykten for Saddam Husseins eksisterende eller iallfall planlagte masseødeleggelsesvåpen som veide tyngst for hans skjebnesvangre valg. Kanskje var det også ønsket om å fri det irakiske folk fra diktaturets tyranni og undertrykkelse. Gjentatte ganger har Blair på idealistisk vis poengtert at utenrikspolitikk bør legitimeres ut fra «grunnleggende verdier snarere enn nasjonale interesser». Likevel klarer han ikke fri seg fra spekulasjonene om at det var lojaliteten til Bush og det tradisjonsrike «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia som var den berømte tungen på vektskålen da beslutningen om å invadere Irak ble tatt. Uansett motiv har prisen utvilsomt vært høy.

INTERNASJONALT kunne støtten til Bush fort vist seg langt mer kostbar, spesielt med tanke på det manglende mandatet fra FNs sikkerhetsråd og den manglende støtten fra Storbritannias viktigste EU-partnere Frankrike og Tyskland. Den bitre konflikten med Frankrike truet en stund prosessen med å utvikle en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk for EU, initiert av Blair og Jacques Chirac i Saint Malo i1998. Likeledes sto NATOs troverdighet på spill da Chirac nektet å stille franske styrker til disposisjon for å forsvare Tyrkia mot et eventuelt motangrep fra Irak. Dette var likevel i all hovedsak kortsiktige konsekvenser. I internasjonal politikk er det som kjent større rom for tilgivelse enn på den nasjonale arena. Det er først og fremst på hjemmebane politikere må stå til rette for sine handlinger, det er til syvende og sist her både de og partiet skal stille til gjenvalg. Velgere, media og Blairs egne partifeller har da også kontinuerlig krevd bevis, begrunnelser og ikke minst beklagelser for krigen i Irak.

SÅ MANGE SOM en tredjedel av Labours representanter i Underhuset stemte i 2003 nei til invasjonen av Irak. Ikke tilstrekkelig for å hindre britisk deltakelse i krigen, men helt klart nok til å illustrere de store interne splittelsenei partiet. Kort tid senere trakk utviklingsminister Clare Short og leder av Underhuset, Robin Cook, seg fra sine statsrådsposter i protest mot regjeringens Irak-politikk. Den nå avdøde Cook gjorde det klart at han ikke kunne støtte militær handling under slike omstendigheter. Short på sin side beskyldte Blair i krasse ordelag for å være «besatt av tanken om å sikre sin plass i historien». Ikke lenge etter måtte en av Blairs mest betrodde rådgivere, Alastair Campbell, rydde kontorpulten etter beskyldninger fra BBC om å ha spritet opp rapportene om Saddam Husseins angivelige masseødeleggelsesvåpen. Saken nådde sitt klimaks da våpeneksperten David Kelly begikk selvmord etter å ha blitt navngitt som tv-selskapets hemmelige kilde. En uavhengig granskingskommisjon, ledet av Lord Hutton, konkluderte senere med at statsministeren ikke hadde opptrådt kritikkverdig. Likevel ble saken uten tvil en stor belastning både for partiet og for Blair personlig. Av belastning var også de bestialske drapene på gislene Kenneth Bigley og Margaret Hassan i 2004. Videoen hvor britiske Bigley fortvilet ba for sitt liv og innstendig ba Blair om hjelp ble vist over hele verden.

SAMTIDIG GIKK britiske medier stadig lengre i sine antydninger om at Blair hadde løyet om bevisene i forkant av krigen. Blair på sin side hevdet han hadde handlet i god tro og med de beste intensjoner. «Jeg beklager at informasjonen om masseødeleggelsesvåpen var feilaktig», sa han under en partikonferanse i 2004, «men jeg kan ikke oppriktig beklage at vi fjernet Saddam fra makten». Dette var åpenbart ikke en unnskyldning verken god eller uforbeholden nok. De britiske avisene svarte med å karikere ham som Bush, puddel og ved å døpe ham «Bliar». Det britiske folket svarte med kraftig svekkelse av Labours flertall i Underhuset da de gikk til valgurnene i fjor vår. Blair vant riktignok en historisk tredje periode, men den knappe seieren vitnet om manglende tillit og økende misnøye.

I DAG er Labour delt i to leirer: På den ene siden dem som fremdeles støtter Blair, på den andre siden dem som mener ni år er lang nok tid i statsministerboligen i 10 Downing Street. Tidligere har Blair varslet at han vil gå av før neste parlamentsvalg, som etter britiske valglover må finne sted senest i 2010. Spørsmålet er om den hardt prøvede statsministeren nå bør gi pressen, folket og den antatte tronarvingen Gordon Brown en mer eksakt dato for sin avgang. Tidligere i år ble han latterliggjort for sin uttalelse om at det var opp til Gud å dømme ham for valgene han tok i forbindelse med Irak-krigen. Opinionen har for lengst avsagt sin knusende dom. De vil ha Blair ut, ankemuligheter finnes ikke. Kanskje går det nå mot slutten på finansminister Gordon Browns lange og tålmodige ventetid bak scenen. Teppet er i ferd med å falle for Tony Blair.