Terje Rypdal

Terje Rypdal med god symfoni og mislykket dobbeltkonsert.

Dersom det ikke skal mer til for å skremme konserthuspublikummet enn en vrengt gitar eller to, slik Terje Rypdal antyder i coverteksten, så kan jeg herved berolige alle som måtte komme i nærkontakt med Terje Rypdals dobbeltkonsert for to elgitarer og symfoniorkester: Det er bare Terje Rypdal, som får i ulveklær.

Det eneste skremmende ved dette er hva gitarene gjør med Rypdals egen orkestersats, som løper rett i veggen og faller pladask. Det klinger av en noe så sjelden kombinasjon som å være oppjaget og firkantet på en gang, mer primitivt rytmisk enn i den mest forutsigelige wienerklassiske symfoni. Og kommunikasjonen med Rypdals og Le Tekrøs gitarsoli er helt fraværende, slik den også mangler innbyrdes, mellom satsene.

I så måte er det en lise å komme over til komponistens 5. symfoni på denne ECM-utgivelsen, som holder forventet standard, og det vil si utmerket, når det gjelder framføring og lydproduksjon.

Her har Rypdal falt til ro i sitt eget, som er fullt av lån, fra hele vårt århundre i spennet fra Stravinskij til Ligeti. Men det er ingen innvending, fordi Rypdal vet å håndtere det. Derfor kan han bevege seg uanstrengt fra idyllen i avanserte filmmusikkpastisjer til energiutladningene som fører oss inn i og ut av det drøyt halvtime lange verket, uten å miste spennet i helheten, som bærer.