MINNES: Den franske presten Jacques Hamel ble drept tirsdag. Terroren har reist en debatt om pressens selvsensur. Foto: EPA/IAN LANGSDON/Scanpix
MINNES: Den franske presten Jacques Hamel ble drept tirsdag. Terroren har reist en debatt om pressens selvsensur. Foto: EPA/IAN LANGSDON/ScanpixVis mer

Terror og selvsensur

En sensurert presse, eller en presse som utøver selvsensur, blir snart avkledd av publikum.

Meninger

Sentrale franske medier har begynt med selvsensur i terrorsaker. De vil ikke lenger vise bilder av, eller offentliggjøre navnet på, terrorister etter terrorhandlinger. Etter flere sjokkerende terrorangrep i Frankrike og Tyskland de siste ukene toppet terroren seg med det bestialske drapet tirsdag på den 84 år gamle presten Jacques Hamel i Saint-Etienne-du-Rouvray, i utkanten av Rouen, nordvest i Frankrike. To muslimske tenåringer skar over strupen på presten foran alteret i kirken i det som liknet på et rituelt drap som terroristene også forsøkte å filme. Drapet utløste et forutsigbart raseri og et ønske om handling.

Selvsensur i pressen er imidlertid ikke veien å gå. Et poeng er at det strider mot pressens grunnleggende oppgave, å bringe nyheter når de skjer, finne dem, skildre dem og kommentere dem. Et annet poeng er at pressens troverdighet hviler på dens åpenhet. En sensurert presse, eller en presse som utøver selvsensur, blir snart avkledd av brukerne - vårt publikum. Hvis folket ikke tåler virkeligheten er det ikke bare pressen som er i dyp trøbbel, men hele samfunnet. Den seieren kan vi ikke gi terroristene.

Etter voldtektene og den organiserte seksuelle trakasseringen i Köln på nyttårsaften vegret flere tyske medier seg for å fortelle historien som den var, nemlig at det hovedsaklig var innvandrergutter- og unge menn som omringet tyske jenter og unge kvinner, og befølte og i noen tilfeller voldtok dem. Noen medier ville beskytte samfunnet mot den ubehagelige virkeligheten at det var innvandrere som sto bak denne kriminaliteten, fordi virkeligheten ville opprøre det tyske samfunnet. Hensikten var i utgangspunktet god, men resultatet var at mediene som hadde sensurert seg selv ble omtalt som «løgnpressen» - die lügenpresse. Og en løgnpresse - en presse som sminker virkeligheten - tjener ingen. Det åpner tvert imot et enda større rom for konspirasjonsteoretikere som vil boltre seg i det offentlighetsrom som en sensurert presse etterlater seg.

Man kan selvfølgelig argumentere for at mentalt ustabile mennesker finner inspirasjon i terrorister, og vil kopiere dem, som den tysk-iranske gutten som tok livet av ni på et kjøpesenter i München i forrige uke, og var inspirert av den norske terroristen Anders Behring Breivik. Men det vil aldri holde som et argument for at pressen skal utøve selvsensur. Til det er pressens oppgave for viktig.