Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Terror rammer ikke blindt

Etter angrepet mot hotell Serena i Kabul hevdet utenriksminister Jonas Gahr Støre noe som også andre i hans posisjon har sagt, nemlig at «terroren rammer blindt». Men det gjør den ikke. Den er målrettet.

I Afghanistan er den rettet mot utlendinger som oppfattes som okkupanter. Det går klart fram hver gang de ansvarlige for motstanden mot «okkupasjonen» kommer til orde. Når Støre på denne bakgrunn kan si at anslaget mot Serena og Carsten Thomassens død må få som konsekvens at den utenlandske krigføringen mot afghanere skal fortsette og at den «utenlandske tilstedeværelsen» heller må trappes opp enn å svekkes, må det bety at han med åpne øyne risikerer flere norske og afghanske sivile og militære tap.

Det er uklokt å ignorere informasjon fra motstanderen om hvem som er utpekt som fiender i motstandskampen, eller å hevde at alle kan rammes. Det er ulogisk å øke den utenlandske krigsinnsatsen i Afghanistan dersom målsettingen er å spare sivile liv og oppnå fred.

Krigen i Afghanistan rammer først og fremst sivile afghanere. Den sorgen vi i Norge kjenner når vi blir fortalt i detalj om nordmenn som blir drept, opplever afghanske familier nærmest daglig. Et afghansk liv er selvsagt like mye verd som er norsk liv, og vi burde i større grad ta inn over oss de lidelsene den afghanske befolkningen utsettes for som følge av krigføringen. Mange av dem har ikke engang hørt om bin Laden, og er like uskyldige for krigen som Carsten Thomassen var.

Støres gjentatte argument for fortsatt norsk krigsdeltakelse i Afghanistan er at flere kvinner enn før får utdannelse. Det er på tide å spørre om hensikten helliger midlet, og om ikke prisen er altfor høy for å få flere jenter på skolebenken. Eller om det ikke finnes langt mer humane og effektive måter å øke likestilling og utdannelse på, enn å følge etter Bush på krigsstien mot Afghanistan.

Bush sitt felttog og forsøk på okkupasjon av Afghanistan ble som kjent utløst av terroranslaget mot USA 11. september 2001. Heller ikke det anslaget «rammet blindt». Det var målrettet. Det var rettet mot USA og kapitalismens militærapparat symbolisert ved Pentagon og handelssenteret World Trade Center. Hvis vi i Vesten ikke forstår hvordan fienden tenker, men forsøker å innbille oss at de er barbarer som først og fremst er ute etter å drepe flest mulig uskyldige, så vil vi aldri kunne forsvare oss effektivt, men øke hatet og forlenge lidelsene for alle. Hvis Vestens fiender utelukkende ville terrorisere sivilbefolkningen og ikke rette angrepene mot det maktapparatet de anser for ansvarlig for mye av verdens urettferdighet, ville de uten vanskelighet kunne drept så mange sivile i den vestlige verden de ville. Men det er ikke deres målsetting, til tross for terrorangrepene i London, Madrid og andre steder. Målsettingen nå er sannsynligvis å ramme okkupantene av Palestina, Irak og Afghanistan i første rekke, og dermed er Bush-administrasjonen og dens allierte en naturlig målskive.

Det er viktig å framheve at det som har skjedd etter 11.9. 2001 ikke er noe amerikanerne som befolkning stiller seg bak. Det er Bush-administrasjonen, en politisk retning dominert av neokonservative og kristne fundamentalister, som har utformet og som gjennomfører politikken mot fattige land og regimer Bush-administrasjonen ikke tåler. Som kjent går denne administrasjonen ikke av veien for å fabrikkere bevis for å få et påskudd om å gå til krig. Det viste seg at påstanden om at Irak hadde «weapons of mass destruction» var en bløff heller ikke norske myndigheter gjennomskuet før det var for seint.

Bush ble valgt til president med støtte i 25 prosent av den amerikanske befolkning. Halvparten av amerikanerne stemte ved presidentvalget og halvparten av dem stemte på Bush. Også flertallet av amerikanerne er tilhengere av andre konfliktløsningsmåter, og andre måter å sikre utdannelse for afghanske kvinner på, enn den framgangsmåten Bush-administrasjonen har valgt og som Støre argumenterer for. Hvis Norge vil «støtte Amerika» er det større grunn til å gi et håndslag til majoriteten i USA framfor å følge i kjølvannet på Bush.

Jeg har flere ganger hørt fra kollegaer og venner i USA at det er spesielt skuffende at ikke Norge, med ry for å være en fredselskende nasjon, og som endatil deler ut Nobels fredspris, ikke protesterer klarere mot Bush-administrasjonen, men tvert imot stiller opp som Bush sin allierte. De som kjemper for et mindre krigshissende og mer rettferdig USA, hadde fortjent støtte fra Norge.

Også utenriksminister Støre bruker med jevne mellomrom som argument for deltakelse på USAs side i Afghanistan og andre steder at vi er en del av det som eufemistisk kalles «verdenssamfunnet». Når det gjelder dette «verdenssamfunnet» som står på Bush-administrasjonens side, er det grunn til å minne om at det visstnok er kun to ikke-vestlige land som deltar i krigen i Afghanistan på Bush sin side. Folkerike stater som f. eks Kina, India og Pakistan kunne neppe drømme om å delta i krigene som Bush sin allierte. Dermed tilhører flertallet av verdens befolkning ikke lenger «verdenssamfunnet».

Mange ble bestyrtet over at Norge hadde en prinsesse som trodde på engler. Det er imidlertid større grunn til å kritisere en utenriksminister, ja, en hel regjering, som tror på NATO. Og at krig skal skape fred i Afghanistan. Å tro på engler er harmløst. Det har ingen særlig vondt av og det skader neppe noen. NATO-krigen i Afghanistan skader, lemlester og dreper imidlertid mange uskyldige, både afghanere og nordmenn. Flertallet av dem er sivile, kvinner og barn.

I «moderne kriger» er forholdstallet mellom drepte sivile og drepte soldater 8:1. Selv om utenriksminister Støre får president Hamid Karzai med seg på å styrke vaktholdet ved inngangen til hotell Serena, noe han visstnok hadde «tatt opp» i samtaler med presidenten dagen etter angrepet mot hotellet, så er det liten trøst for alle sivile afghanere som ikke kan beskyttes i hotellfestningen. Det minner kort og godt om oppsiktsvekkende mangel på perspektiver når utenriksministeren bekymrer seg mest om sikkerheten til de utenlandske notabilitetene som kan bo på Serena og ikke om sivilbefolkningen i det krigsherjede landet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media