Terrorbalanse i spaltene

Journalister tyr for ofte til metoder som befinner seg i etikkens grenseland. Da trengs informasjonsrådgiverne, skriver Svein Ove Søreide

JOURNALISTER LIKER

ikke informasjonsrådgivere. Jeg vet det, jeg var selv journalist i 15 år og likte ikke informasjonsrådgivere. Så ble jeg det likevel selv. Det har fått meg til å forstå hvorfor journalister ikke liker oss, og til å erkjenne at de ikke skal like oss heller. Det høres dramatisk ut, men det handler om terrorbalanse.

Som informasjonsrådgiver har jeg flere ganger anbefalt kunder som er i medienes søkelys å si nei til å stille opp til intervju som skal redigeres, og bare stille opp på direkteintervju. Å bli intervjuet i en time av Dokument2 eller FBI er som å gå på line i et sirkus, helt uten trening. Du faller ned før eller siden.

Denne type journalister møter vanvittig godt forberedt. De har lagt en utspekulert taktikk før intervjuet - konfrontasjon - hvilespørsmål - konfrontasjon - hvilespørsmål - i en evig runddans. Ofte har reporteren trent på konfrontasjonen på forhånd i form av rollespill med andre i redaksjonen.

Journalisten forberedes på den måten på alle tenkelige svar som kan komme. Hensikten er først og fremst å beholde det psykiske overtaket, selv om de møter et godt forberedt intervjuobjekt.

Slike intervjusituasjoner varer gjerne både en og to timer. Journalisten vender tilbake til de samme spørsmålene gang på gang. Før eller siden går det galt for intervjuobjektet. Og hvis journalisten til slutt bare bruker noen korte strekk fra slutten av intervjuet, og lar den første timen av det ligge igjen på klippebordet, hva slags inntrykk får seeren da?

JOURNALISTENE HAR

alltid følt at det er de som skal forvalte «sannheten». Journalister liker også å ha forsprang på kildene sine og dem som omtales. I en intervjusituasjon ønsker alltid journalisten å stille med et psykisk overtak. Derfor misliker journalister at informasjonsrådgivere utjevner dette ved å trene og profesjonalisere intervjuobjektene. De ønsker at intervjuobjektene skal forstå minst mulig om medienes spilleregler. Det blir omtrent som om du skulle bli invitert til et slag poker, under en forutsetning om at du ikke kan reglene for kortspillet.

Fordi journalister i mange saker går rundt med en konstant frykt for hva «motparten» kan finne på å gjøre - med eller uten informasjonsrådgiveres hjelp - tyr de for ofte til metoder som jeg mener befinner seg i etikkens grenseland. Blant annet venter mange journalister nå lengst mulig med å foreta konfrontasjonen - der mediet gir den anklagede mulighet til å forsvare seg. Det skal ikke gis tid og rom til å tenke strategi. Stadig flere får den første telefonen fra avisjournalisten i 23-tida på kvelden, selv om journalisten har jobbet med saken i dagevis.

TV-journalistene trekker det lengst. De er ofte veldig generelle i sine vendinger når de skal inngå intervjuavtaler. Det er diffust hva det skal handle om. Noen ganger varmer de opp med et sett med «lurespørsmål», før de plutselig trekker et dokument fram fra innerlomma og krever svar der og da. Slike uventede handlinger fra reporterens side er ofte tilstrekkelig til å sette intervjuobjektet ut i noen sekunder - lenge nok til at seerne blir overbevist om at «her må det være noe galt».

TV-journalistene bruker dessuten et utall dramaturgiske grep for å kompensere for at de nå oftere møter intervjuobjekter som både har forberedt seg og lagt en strategi.

Når så du sist en avslørende dokumentar på TV uten bilder i slow motion og sort-hvitt, dramatisk musikk og en kommentar så ledende og en fortellerstemme så dramatisk at vi lurer på om Gerhard Helskog ikke har reist til USA likevel?

NÅR JOURNALISTER

i dag ikke får det som de vil, ynder de å si at «bedriften har håpløse medierådgivere» eller at «de har betalt for mye for medietreningskurset de har gått på». Jeg har jobbet i mange nok redaksjoner til å vite at dette stort sett er utslag av frustrasjon over at vi faktisk utretter noe.

La meg gi et lite eksempel: En journalist i en riksdekkende avis har gravd frem en avsløring om en bedrift. Brikkene er på plass, det eneste som mangler er den nødvendige konfrontasjonen med bedriften saken gjelder, det som i pressens eget etiske regelverk kalles «samtidig imøtegåelse». Når bedriftslederen får kjennskap til hva saken dreier seg om, håper journalisten at han skal gå i vranglås, benekte saken eller nekte å si noe som helst. Men i dag vil mange bedriftsledere først prøve å kjøpe seg tid. De vil bruke tiden effektivt, til å analysere saken og legge en strategi, ofte med hjelp av fra rådgivere som meg selv. Og hva skjer da? Jo, kanskje blir det journalisten som mister regien. Kanskje innkaller bedriftslederen til pressekonferanse og forteller om saken og hvordan den håndteres, før journalistens artikkel engang har stått på trykk!

SLIKE OFFENSIVE

grep gjør enkelte journalister rasende. Jeg vet om journalister som overfor bedriftsledere har truet med å ikke følge Vær varsom-plakaten neste gang, som en slags hevn. De misliker intenst at noen forrykker terrorbalansen på den måten.

Flere tidligere journalistkolleger har sagt til meg at det har blitt langt færre skandaløse mediehåndteringer. Det tror jeg er en korrekt observasjon. Jeg samler på eksempler på både god og dårlig mediehåndtering fra aviser, radio og TV. Det er fremdeles lett å finne mange dårlige. Men nå finner jeg også mange gode eksempler som var mangelvare for en del år tilbake. Ordet som PR-bransjen har trykket til sitt bryst - proaktivitet - virker effektivt. Når en bedriftsleder tar grep og regi selv i stedet for å la seg styre av medienes dagsorden, blir det lagt merke til og oppfattet som positivt av omverden. Men i journalistmiljøet skaper det frustrasjoner.

Noen vil sikkert hevde at det er på grunn av oss informasjonsrådgivere at journalistene kvesser knivene. Men for leserne, lytterne og seerne er det bra at vi er i manesjen. Gjennom å gjøre intervjuobjektene mer offensive og bevisste på rettighetene sine, gjør vi også journalistene mer skjerpet og selvkritisk i utøvelsen av sin jobb.

De journalistene som blir mest frustrert over at terrorbalansen har endret seg i deres disfavør, er de journalistene som har mest å skjule i forhold til sine egen metoder.