Terrorbander i Irak

Bak bildene av lykkelige irakere ved valgurnene skjuler det seg et land der demokratiet er blitt innført gjennom krigshandlinger, gjennomført med makt og utøvd med vold.

MENS IRAKERNE gikk til urnene for å stemme over den nye grunnloven, ble verden konfrontert med nok en skremmende historie fra det «demokratiske» Irak: terrorbander dukker opp som paddehatter. Disse gruppene, som for det meste springer ut fra den sjiamuslimske og den kurdiske militsen, utfører jevnlig mishandlinger, drap og kidnappinger. Irakiske kilder bekrefter at små terrorgrupper i dag danner ryggraden i et land som i stadig større grad blir styrt og kontrollert av etniske grupper som utelukkende baserer seg på voldsbruk. Disse terrorgruppene er et mektig verktøy i hendene på religiøse ledere og politikere som utøver sin autoritet og tvinger fram enighet gjennom gruppenes voldelige aksjoner. «Hvis du forsøker å sette deg opp mot dem som kontrollerer de etniske bandene, vil du bli straffet,» sa en menneskerettighetsaktivist i byen al-Amarah nord for Basra. «En liten bombe vil bli levert på døra di, og du vil ikke engang få greie på hvem du har fått den av.»Det som skjedde i forbindelse med kidnappingen og løslatelsen av avisa The Guardians Irak-korrespondent Rory Carroll bekrefter at det eksisterer en forbindelse mellom politikere og terrorgrupper. Carroll, som ble tatt til fange av en sjiamuslimsk bande, ble sluppet fri etter 36 timer, fordi Iraks visestatsminister Ahmad Chalabi grep inn og forhandlet seg fram til en avtale med kidnapperne. Den amerikanske frilansjournalisten og bloggeren Steven Vincent var ikke fullt så heldig. I august ble han funnet drept i Basra etter at han og hans irakiske tolk var blitt bortført og beskutt av en sjiamuslimsk gruppe. Noen få dager tidligere hadde Vincent via internett anklaget Basras politistyrke for å være gjennomsyret av folk fra radikale politiske sjiamuslimske grupper som beskyttet bandene. Sjiamuslimske terrorbander, tilføyde han, står bak en rekke grufulle etniske drap som rir byen som en mare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

IRAKISKE MYNDIGHETER regner med at minst 65 mystiske drap har funnet sted i Basra fra mai i år og fram til i dag. Identiteten til ofrene, inkludert Steven Vincent, tyder på at drapene er politisk motiverte. Blant de drepte var en oberstløytnant i forsvarsdepartementet, en politimann fra Baathpartiets velmaktsdager, en kjøpmann med tilknytning til Saddam Husseins regjering, to universitetsprofessorer og en kommunal tjenestemann som hadde forsøkt å bekjempe korrupsjon. På bakgrunn av dette kunne Basras guvernør Mohammed Musabah bekrefte overfor en journalist i Washington Post at politiet var infiltrert av medlemmer fra politiske partier. Mange mener at Teherans lange arm styrer terrorgruppene som skremmer livet av folk i regionen. «Langs Basraveien er ikke USA det landet lokalbefolkningen er mest opptatt av. De tenker mer på det truende, sydende, prestestyrte Mordor (Mørkets Rike) i øst, Iran,» skrev Steven Vincent i sin blogg før han ble drept. «Enten det gjelder støtte til religiøse partier, smugling av olje og gass, sabotasje mot energiforsyningen, organisering av sekteriske mord eller andre \'nabovennlige\' gjerninger, merker innbyggerne i Basra at Teherans snikende hånd griper inn i praktisk talt alle sider ved deres liv.»

REKKEN AV MYSTISKE drap i Basra er som en gjentakelse av drapsbølgen som hjemsøkte Iran for et tiår siden. Mellom 1995 og 1999 ble 47 personer funnet drept under mystiske omstendigheter. Blant ofrene var verdslige forfattere og politikere, så vel som ledere for etniske og religiøse minoriteter: sunnimuslimske geistlige og kristne prester. I tillegg ble en rekke mennesker meldt savnet og umerkede graver funnet i området rundt Teheran og andre større byer. I det store og hele førte drapsbølgen til at det sittende regimet kunne skape en atmosfære av frykt og terror for å knuse den politiske motstanden. I sentrum for oppmerksomheten rundt de kontroversielle drapene sto Hashemi Rafsanjani, Irans president fra 1989 til 1997.Både i det «demokratiske» Irak og i Iran etter revolusjonen er de religiøse ledernes og politikernes engasjement et bevis på at terrorgruppenes virksomhet er blitt satt i system. Når man ser på hvem som blir bandeledere, forstår man også hvorfor drapsbølgen garantert kommer til å fortsette. I Irak ledes de sjiamuslimske terrorgruppene av irakere som ble sendt i eksil til Iran mens Saddam satt ved makten, mennesker som har opprettholdt en nær forbindelse til det iranske regimet. «Under Iran-Irak-krigen drev de fleste av dem fangeleire i Iran», forteller Ahmed, et tidligere medlem av det irakiske kommunistpartiet som har bosatt seg i London. «De har meget god kjennskap til metodene som blir brukt når drap skal utføres på løpende bånd. I likhet med de iranske gruppene som på 1990-tallet ble sendt ut for å slå hardt ned på folk som brøt de moralske og religiøse lovene, angriper de irakiske sjiamuslimske bandene alle som ikke underkaster seg herredømmet til deres ledere, inkludert sekulære sjiaer. I områder hvor det hovedsakelig bor sjiaer, har de full kontroll og oppfører seg som mafiabander. For noen måneder siden åpnet en av mine fettere forretning i et sjiadominert strøk i Bagdad. Han er sekulær sunniaraber og fikk beskjed av den lokale sjiamilitsen om å forlate stedet. Han valgte å bli, og noen få dager seinere ble han skutt i hodet av en drapsmann.»Mens de irakiske terrorbandene har iranske grupper som sitt forbilde og har importert deres terrormodell, kommer pengene fraVesten. Ifølge en rekke kilder som ønsker å være anonyme, finansierer religiøse sjialedere og politikere de irakiske bandene med midler som koalisjonsstyrkene har avsatt til gjenoppbyggingen av Irak. «Ironisk nok trenger ikke iranerne engang å finansiere disse bandene», konkluderer Ahmed.

I LIKHET MED det som skjedde i Iran etter revolusjonen, bruker den nye politiske eliten i Irak frykt som våpen når den skal bringe opposisjonen til taushet og oppnå enighet i befolkningen. «Sjiamuslimske terrorbander medvirket i stor grad til at det ble brakseier for grunnloven under avstemningen i al-Amarah», innrømmer menneskerettighetsaktivisten Zarah al-Hamdi. Sentralt i nettet av sjiamuslimske terrorbander står Moqtada al-Sadr, den unge sjialederen som i mars 2003 sto i spissen for det første opprøret mot koalisjonsstyrkene i Bagdad. Bak bildene av lykkelige irakere ved valgurnene skjuler det seg et land der demokratiet er blitt innført gjennom krigshandlinger, gjennomført med makt og utøvd med vold. Her finner vi et velgerkorps som er blitt terrorisert av etniske militsgrupper og hensynsløse bander, som på sin side blir utnyttet av samvittighetsløse religiøse og politiske ledere. Vesten burde tenke litt over det Rory Carroll sa etter løslatelsen: «Jeg fikk høre (av mine kidnappere) at jeg skulle brukes som forhandlingskort og byttes mot (sjialederen Moqtada al-Sadrs) folk som var tatt i Basra.» Vesten burde også tenke over hvor kort tid det tok å få Carroll løslatt, takket være den sjiamuslimske visestatsministeren Ahmad Chalabis inngripen. Historien om Carroll fikk ikke en lykkelig slutt fordi han var irsk, men fordi han ble bortført av en sjiamuslimsk bande. I fjor høst ble den irskfødte hjelpearbeideren Margaret Hassan kidnappet av en sunnimuslimsk gruppe med tilknytning til Abu Mussab al-Zarqawi. En måneds tid seinere var en verden i avsky vitne til hennes henrettelse. Ingen sunnimuslimsk politiker var i nærheten, ingen var raskt på pletten for å sikre hennes løslatelse.Oversatt av Marit Jahreie