Terrordebatt på villspor

DEN SISTE MÅNEDEN

har vi vært vitne til en rekke hendelser som har satt fokus på USAs mislykkede forsøk på å hanskes med terrorisme fra radikale islamister. Denne nasjonale renselsesprosessen, som ennå ikke er over, er nødvendig for vår nasjonale psyke.

Hvis vi lærer den riktige leksa, kan det vise seg å bli en viktig del av vår framtidige seier over dem som nå truer oss. Men hvordan skal vi vite hva vi må lære?

Jeg forsøkte å komme med noen forslag i min siste bok, og mange forsøkte på det samme under 11. september-høringen. Disse forsøkene har stort sett havnet i skyggen.

SELV OM VI ER

er verdens eneste gjenværende supermakt, må vi lære at vi er alvorlig truet av en ideologisk borgerkrig innen Islam. I denne krigen går en radikal islamistisk fraksjon til kamp mot Vesten og moderate muslimer. Først når vi innser at vi må ta tak i dette fenomenet, som handler om et oppgjør innen Islam og ikke en konflikt mellom sivilisasjonene i øst og vest, kan vi begynne å utvikle en strategi og legge taktikken for hvordan vi skal gå fram.

Denne kampen handler ikke bare om bomber og granater, men først og fremst om tanker og ideer. Det er en krig vi er i ferd med å tape fordi en stadig større del av den islamske verden har utviklet antipati mot USA. Noen har til og med fått respekt for jihad-bevegelsen.

Jeg later ikke som om jeg har oppskriften på hvordan denne ideologiske krigen skal vinnes. Men jeg vet at vi ikke kan vinne den uten hjelp fra våre muslimske venner. Jeg vet også at mange av våre handlinger og reaksjoner i seinere tid (først og fremst invasjonen av Irak) har gjort det mer problematisk å få til dette samarbeidet. Det er også blitt vanskeligere å oppnå troverdighet.

VÅRE ANSTRENGELSER

i den ideologiske krigen har kommet til kort. Det er klart at den amerikanske regjeringens versjoner av MTV eller CNN på arabisk ikke vil rokke ved populariteten til den anti-amerikanske hellige krigen. Washingtons rop om demokratisering av den arabiske verden når heller ikke fram så lenge ropene skriver seg fra en leder som stormer fram og bruker våpen for å tvinge et arabisk land til å innføre demokrati. Derfor var Bush-administrasjonens oppskrytte initiativ til demokrati i Midtøsten et dødfødt prosjekt.

Når vi gjør oss til talsmenn for demokrati i regionen, må vi vokte oss vel for ikke å undergrave regimene som allerede eksisterer og for å sette i gang uten å ha en plan for hva som skal følge etter og for hvordan vi skal nå fram. Det som skjedde etter at president Jimmy Carter lot sjahen av Iran i stikken i 1979, bør stå som en advarsel. På samme måte bør vi ha fått en lærepenge når vi ser hva elimineringen av Saddam Husseins regime har kostet. Heller ikke denne gang, nesten 25 år etter sjahen, forelå en detaljert plan for hva som skulle komme etter.

En annen del av den ideologiske krigen er at det blir gjort virkelige framskritt i spørsmålet om Israel og Palestina, samtidig som Israels sikkerhet blir ivaretatt. Dessuten må man finne en ideologisk og religiøs motvekt til Osama bin Laden og de radikale imamene.

UTFORMINGEN AV EN

omfattende plan for hvordan den ideologiske krigen skal vinnes, bør vies like stor oppmerksomhet som andre aspekter ved krigen mot terrorisme. Hvis ikke, vil dette bli en krig for overskuelig framtid. For selv når bin Laden er død, vil meningene og ideene hans leve videre. Selv om ledelsen i al-Qaida har vært utsatt for en rekke angrep, har organisasjonen forvandlet seg til en hydra og utført flere store aksjoner i tida etter 11. september enn den gjorde i løpet av de tre foregående årene.

En annen lærdom vi kan trekke av den siste månedens kontroverser, er at organisasjonene som har fått ansvar for rettshåndhevelsen og etterretningen i USA, ikke tok trusselen i forkant av 11. september på alvor. Fordi dette nå er så innlysende, har vi en tendens til å legge for stor vekt på de organisatoriske problemene.

President George W. Bush og 11. september-kommisjonen ser ut til å kappes om å komme først med forslaget til en «direktør for nasjonal etterretning», som skal ha kontrollen med alle etterretningsorganer i USA. Det er også mulig at kommisjonen foreslår en innenlandsk etterretningstjeneste, trolig etter mønster av britenes MI 5.

Selv om det er nødvendig med noen strukturelle endringer, er dette bare en liten del av helheten. Det er også en fare for at diskusjonen om innenlandske etterretningsorganers oppbygging, maktfordeling og ansvarsforhold vil avlede vår oppmerksomhet ytterligere fra mer vesentlige saker som står på dagsordenen. Da er det langt viktigere å forbedre kvaliteten på analytikerne, agentene og lederne for vår sentrale etterretningsorganisasjon, CIA.

Dessuten kan ikke noen ny innenlandsk etterretnings- og sikringstjeneste springe fullt ferdig ut fra FBI og departementet for innenlandsk sikkerhet. Hvis vi danner enda en ny organsiasjon mens vi er midt i en viktig fase i krigen mot terrorisme, betyr det at vi ignorerer den lærdommen vi burde ha trukket av å opprette sikkerhetsdepartementet.

MANGE OBSERVATØRER,

blant dem noen i det nye departementet, er nå enige om at den påtvungne sammenslåingen og reorganiseringen av 22 etater avledet oppmerksomheten fra oppgavene som skulle gjøres i forbindelse med jakten på terrorister på amerikansk jord. Vi trenger ikke en ny organisasjon akkurat nå. Men vi trenger å skape en sterk organisasjon innen FBI, som er helt forskjellig fra det føderale politiet som ikke klarte å oppdage at al-Qaida var i USA før 11. september. Uansett hvilken versjon vi får av MI 5, må den bli en del av FBI.

I stedet for å opprette nye organisasjoner bør vi skape ny giv innen CIA og FBI. De kan ikke fortsette med å bli dominert av karrierejegere som i flere tiår har sørget for sin egen forfremmelse og sikret seg gode pensjonsvilkår ved å unngå risikoer og nyskapninger. Byråene trenger regelmessig tilflyt av ledere og idémakere fra andre og mer kreative organisasjonskulturer.

I det nye FBI bør ikke lenger skyteferdigheter, arrestasjoner og idrettsprestasjoner være en forutsetning for rekruttering og for om man får bli i det føderale politiet. Innen CIA bør vi få bukt med holdningen om at utenforstående ikke har peiling på hva etterretning handler om og dermed ikke er kvalifisert til å komme med kritikk, noe CIA-sjef George Tenet fortalte 11. september-kommisjonen.

TIL SLUTT MÅ

vi forsøke å komme opp på et nivå der det blir vanlig å diskutere disse spørsmålene. Det må være en konstruktiv diskusjon som også bærer preg av gjensidig respekt. Gjennom min bok og vitneforklaring for kommisjonen håpet jeg å bidra til at det blir mer legitimt å kritisere selve krigen i Irak og måten krigen mot terrorisme blir ført på. Hvis vi skal lykkes, trenger vi en offentlig debatt.

Vi ønsker alle å beseire de hellige krigerne. For å få til det, må vi oppmuntre til en aktiv, radikal og analytisk debatt i USA om hvordan vi best skal nå dette målet. Og blir vi utsatt for et nytt omfattende terroristangrep i dette landet, må vi ikke få panikk og kneble debatten som vi gjorde så altfor lenge etter 11. september.

© New York Times, norsk enerett

Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie