Terroren på Sri Lanka

Etter en særs dramatisk helg på Sri Lanka hører vi nå om regjeringshærens endelige «seier» i den 26 år lange borgerkrigen. 17. mai la Tigrene ned våpnene, og ville overgi seg til det internasjonale samfunn. Det godtok ikke president Rajapaksa, som fortsatte sin såkalte «humanitære redningsaksjon». LTTEs leder, Prabhakaran, samt mange andre Tigerledere, proklameres døde. En grotesk slagmark, over 200.000 tamiler i inhumane militære interneringsleire, og en sorgfull og bitter diaspora er resultatet.

13. mai 2009 bestemte Sikkerhetsrådet for første gang at det var betimelig å diskutere konflikten på Sri Lanka. Kina har mye av skylden for å boikotte møtene som skulle ha omhandlet Sri Lanka, og man kan dessverre anta at også andre stormakter, blant annet på grunn av geopolitiske interesser, har støttet opp om krigen «mot terror» som føres fra den srilankiske regjeringens side. India, som før har støttet Tamiltigrene med våpen, sendte senere fredsstyrker for å avvæpne dem. Nå støtter India Colombo i å få «slutt på urolighetene». Tamilene ønsket å kontrollere sine egne områder i nordøstlige Sri Lanka, og en periode klarte de det ved hjelp av Tigrene. Dette var aldri et problem for de fleste tamiler som levde i de «Tiger-kontrollerte» områdene, men det var et problem for regjeringen.

Tamilene har lenge bedt om hjelp, bedt om det internasjonale samfunns oppmerksomhet, etter altfor mange år med undertrykkelse, forfølgelser, bortføringer, mangel på rettssikkerhet osv. Hvem lytter? Først nå i senere tid, når tamilene har inntatt gatene i vesten med sine tålmodige demonstrasjoner, samtidig som forfølgelse og drap av deres folk når et tragisk klimaks, begynner vi å høre. Men handler noen?

«Har den srilankiske regjering lært fra Israel?», spurte journalist John Pilger i en artikkel nylig. Vil en stat utføre folkemord begynner den med å forby utenlandsk presse i området. Regjeringen slakter sivile med klasebomber og kjemiske våpen, men nekter kaldt for enhver bruk av tunge våpen. Deretter tar man med journalister på en guidet tur, for å framskaffe såkalte øyevitner, slik også Aftenpostens journalist har fått være med på, for å bifalle en søkt og løgnaktig versjon av krigen.

Som i Gaza, fremmer regjeringen en manipulert versjon av «terrorisme» for å innlemme seg selv i en internasjonal kontekst på rett side av historien. Hvor lett skal det være å få USA, Storbritannia, India og vestens støtte til å slå ned på såkalt «opptrapping av fanatisme» ved å kalle det terrorisme, når staten selv har stått for de verste brudd på menneskerettigheter, og praktiserer terror i et annet navn? Vi hører kun om Tigrenes fanatisme og voldsbruk, og det er riktig at også Tigrene har stått for en del av blodbadet, men det verdenssamfunnet må se er at Tigrene er et produkt av – ikke årsaken til – forfølgelse, urettferdighet, undertrykkelse og krig. Hvor lett skal det være å drive mennesker på flukt i sitt eget land? Mange tamiler har bodd i flyktningeleire helt siden 80-tallet, og nærmere 300 000 gjør det i dag. Hvor lett skal det være å erobre byer, drepe og voldta mens befolkning blir trengt inn i et hjørne, for så å kalle de siste drapene for en storstilt «redningsaksjon» av de samme fordrevne mennesker?

Om britene var bevisst konsekvensene av «splitt og hersk»-taktikken som også ble praktisert på Sri Lanka, er uvisst. Det var flest tamiler, som oftest var engelskspråklige, i ledende stillinger da britene dro i 1948, noe som raskt forårsaket en økende rasisme og religiøs nasjonalisme fra singalesernes side. Man kjenner igjen sosialpsykologiske mekanismer fra blant annet holocaust. Diskriminering, forfølgelse og opptøyer mot tamiler var i gang.

Det gryende ønsket om en egen stat for tamiler nord i landet, Tamil Eelam, startet med Vaddukkoddai-resolusjonen i 1976 – før LTTE tok til våpen. 10 mai i år gjennomførte tamilene her i Norge en historisk demokratisk avstemning, som første tamilske eksilgruppe i verden, hvor spørsmålet om selvstyre basert på den samme resolusjonen ble tatt opp. 99 % av de frammøtte tamilene (5574 av 5633) ønsker en egen stat. Flesteparten av tamilene ser ikke noe annen løsning for sitt folks eksistens.

I 2003 la Tigrene fram en utviklet strategi for selvstyre, og var i posisjon for forhandlinger med regjeringen. Men etter at Rajapaksa kom til makten i 2005 bestemte han seg for å utrydde Tigrene. Nå forteller regjeringen at deres militære «seier» over Tigrene vil bli brukt til en permanent løsning for det «tamilske mindretallsproblemet» i landet.Hvilken løsning kan bli lagt fram etter en forfølgelse som nærmer seg folkemord? I snart 60 år har tamiler hatt liten grunn til å stole på regjeringen. Nå er enhver mulighet for tillit borte. Blant tamilene går ryktene om at Prabhakaran er i live, og kan fortsette kampen i eksil. Offerviljen, håpet, og troen på selvstyre er ikke slått ned med denne krigen, selv om kanskje troen på rettferdighet er det. Vil verden nå høre på tamilenes rop om hjelp?