TRUER JØDER:  IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi.
TRUER JØDER: IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi.Vis mer

Terrorens ansikter

IS-lederen vil avkrefte meldinger om at han er omkommet.

Meninger

Lederen av Den islamske staten (IS), Abu Bakr al-Baghdadi, har brutt en sju måneder lang taushet. I et lydklipp på 23 minutter er det to budskap som peker seg ut. Det viktigste er at IS-lederen framsetter trusler mot Israel og jødene. Han truer også Russland, USA, Europa og andre land som bidrar til kampen mot IS med at de kommer til å «måtte betale en høy pris». Innholdet i talen er klassisk terror-tale, men det aller viktigste budskapet er nok at al-Baghdadi er i live og leder «kalifatet». På den måten vil IS-lederen avkrefte meldinger om at han er omkommet eller hardt skadd i flyangrep.

Angrepet mot Israel retter seg også mot hele det jødiske folk. Triumferende sier IS-lederen at «jødene trodde vi hadde glemt Palestina, at de hadde distrahert oss. Ikke i det hele tatt, jøder». Han forklarer at IS nå nærmer seg Palestina, og tilføyer: «Jøder, snart vil dere høre oss fra Palestina, som vil bli deres grav». Dette er klassisk propaganda fra en leder som er under sterkt militært press. Samtidig er det verdt å merke seg at hvor tydelig al-Baghdadi spiller det antisemittiske kortet for å samle oppslutning om IS.

Det er en påminnelse om at terroren fra IS og andre jihadist-grupper opererer med to hovedfiender: Vesten og jødene. Vi så det under det første store terrorangrepet i Paris som både rammet den satiriske avisa Charlie Hebdo og jødiske mål. Også tidligere har terroristene slått til mot jøder og jødiske institusjoner. Her hjemme husker vi skuddene mot synagogen i Oslo. Terroren er preget av det vi kan kalle en bred antisemittisme. Den skiller ikke mellom statens Israels politikk og det jødiske folk. Alt går inn i det samme fiendebildet.

Vestens politiske ledere er opptatt av å forenkle IS til en gjeng blodtørstige ungdommer med ekstreme ideer som ikke har oppslutning hos andre muslimer. Dette er feil og underspiller helt den komplekse situasjonen terroristene opererer i. IS har religiøse, ideologiske og økonomiske bånd til en rekke stater og aktører i regionen, også land som er Vestens allierte. Dette drukner i drønnene fra de tusenvis av bombetokter som til nå er gjennomført mot IS. Selv etter katastrofen i Libya, som Norge bidro aktivt til, har ingen kommet opp med en helhetlig strategi for å få slutt på krigen. Samtidig er Norge bedt om å bidra mer til den militære innsatsen i Irak og Syria. Ut av det kommer et typisk norsk paradoks: Vi skal med i en krig som skaper flyktninger vi med alle midler forsøker å stenge ute.