Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Terrorens psykologi

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TERRORISME ER EN

ekstrem demonstrasjon av skremselens og hatets psykologi. Begrepet ble inkorporert i det politiske vokabular under Den franske revolusjon da Komiteen for offentlig sikkerhet proklamerte et terrorregime - la terreur - som landets politikk. Men terrorstrategien kom ut av kontroll. Stadig flere innen de revolusjonæres egne rekker ble dømt til døden. Det endte med at komiteens leder, Maximilian Robespierre, selv ble ført til skafottet i april 1794. Han kunne ikke anklages for terror, fordi det var hele komiteens offisielle politikk. Han ble derfor anklaget for «terrorisme» hvor suffikset isme markerte at det dreiet seg om et «misbruk» av terror.

Robespierre rakk derfor i sin korte politiske karriere å vise terrorens to ansikter: Statsterror som betyr at en stat utøver terror mot egne borgere ved tvangsmidler som galgen, giljotinen, den elektriske stol, fengsler, konsentrasjonsleire og torturkamre.

Terrorisme som siden har fått hevd som betegnelse på opposisjonsgrupper som anvender vold for å svekke statens autoritet. De har som regel bare lette våpen til disposisjon slik som bomber, granater, geværer og pistoler og håndvåpen.

TERRORISMEN I DAG

utspiller seg gjennom en kjedereaksjon hendelser. Terroristen starter sekvensen ved å utføre en voldelig aksjon mot et primært offer som oftest består av uskyldige mennesker som tilfeldig er på et sted til en bestemt tid. For terroristen er det primære offer først og fremst et middel som skal indusere frykt og kaos hos det sekundære offer som kan omfatte en gruppe eller en hel befolkning. Denne skremmende virkning på det sekundære offer er ment som et pressmiddel som skal få den egentlige adressat, som er den politiske myndighet til å gi etter for et eller annet krav. Det lykkes sjelden. Myndighetenes respons er å vise fasthet og gå til en eller annen form for aksjon mot de antatt skyldige eller deres hjelpere. Gjengjeldelsesaksjoner blir begrunnet med at de skal skremme terroristene fra nye forsøk. Men virkningen kan lett bli det motsatte: En øket rekruttering av terrorister. Dermed blir det første og siste ledd i terrorkjeden koblet sammen og det oppstår en ond sirkel som opprettholdes ved at hver ny aksjon vekker til live nytt hat som «begrunner» gjengjeldelsen.

UMIDDELBART ETTER

sjokket 11. september 2001 stod to hovedforklaringer i forgrunnen. Den ene var av religiøs moralsk art og fremhevet ondskap, som man mente utgått fra konkrete land, karakterisert som tilhørende en ondskapens akse. Den andre forklaring holdt seg på det materielle plan og fremhold verdens fattigdomsproblem som den viktigste årsak. Begge forklaringer er i beste fall utfullstendige fordi de ikke inkluderer psykologiske komponenter og fordi de ikke berører terrorens andre ansikt - statsterror.

Psykologiens oppfatning av terrorismens vesen bygger ikke på en teori om at terrorister er mentalt forstyrret i psykotisk forstand. Da hadde de neppe vært i stand til å gjennomføre en vel planlagt terrorhandling. Men psykologiens relevans overfor ekstrem politisk atferd er ikke begrenset til spørsmålet om en politisk aktør er gal eller normal, men at man befinner seg i et grenseland mellom det normale og det avvikende, hvor psykologiske prosesser tilfører handlingsforløpet en egen dynamikk både på det individuelle plan og gruppenivå.

FLERE STUDIER

har hentet materiale fra den omfattende databasen ITERATE (International Terrorism. Attributes of Events) som er samlet av EE Mickolus gjennom en kronologisk og systematisk registrering av data om personer involvert i terroristaksjoner fra 1968 støtter ikke fattigdomshypotesen. Terrorister har stort sett sin bakgrunn i middelklassen eller i de høyere samfunnsklasser. Drivkraften stammer fra opplevelsen av at deres egen folkegruppe er krenket og undertrykket - ikke først og fremst at de er fattige. Et typisk psykologisk trekk er at dette fører til et splittet sinn i forhold til autoritet. De uttrykker gjerne en hatefull opposisjon til statsmakten, samtidig som de underkaster seg lojalt ledelsen av den terroristgruppe de tilhører. Selv om terrorister er personer og har operert i ulike politiske situasjoner, synes identifikasjon med en krenket folkegruppe å ha vært et gjennomgående trekk hos mange «prominente» terrorister i historien som Gavrilo Princip i Sarajevo i 1914, Ulrike Meinhof i Tyskland i 1970 og Mohammad Atta i New York i 2001.

UNGE MENN,

som opplever krenkelse av mennesker de ser opp til - ledere og farsfigurer - er antatt å utgjøre en særlig «risikogruppe.» Et klassisk tilfelle er brødrene Uljanov. Den nitten år gamle student Alexander Uljanov var i 1887 med på et attentat mot den russiske tsar Alexander III. Men tsaren overlevde og dømte de unge terrorister til døden ved hengning. Tsaren visste ikke at Alexander Uljanov var sterkt beundret og avholdt av en yngre bror - Vladimir Iljitch. For ham var hendelsen et sjokk og en krenkelse. Han reagerte imidlertid ikke med gråt og sammenbrudd, men knyttet nevene og tok eksamen som planlagt ved gymnaset i Simbirsk få dager senere som skolens ubestridt beste elev. Han la imidlertid bort sine interesser for filosofi og litteratur og viet seg helt revolusjonær politisk virksomhet. Men hans glødende hat mot staten sloknet ikke. Tretti år senere ga han personlig ordre om at tsar Alexander III,s etterkommer, Nikolai II, og hele han familie skulle henrettes. Nå var han kjent som Lenin - en av Det 20. århundres største utøvere av terror.

ROBESPIERRE INTRODUSERTE

statsterror som politisk strategi, men endte med å bli dømt som terrorist. Pinochet er et eksempel fra nyere tid som gikk den motsatte vei. Han startet som terrorrist ved å angripe Presidentpalasset i Santiago. Han behøvde ikke bruke sivile fly idet han hadde kommandoen over landets jagerfly. Et kjent fotografi fra Pinochets kupp i Chile av et fly som beskyter presidentpalasset 11 September 1973 har en betydelig likhet med det kjente bildet av flyet som brakte inn i World trade Senter 11. September 2001. Noen vil kanskje reagere mot sammenligningen fordi Pinochet kapret tross alt ikke et sivilt fly og han drepte ikke så mange mennesker ved selve angrepet mot presidentpalasset i Santiago som Al Qaida gjorde i New York, hvor det nå oppgis at 3046 ble drept. Men Pinochet drepte den demokratisk valgte president Salvador Allende. Han kunne derfor etterpå sette seg i presidentstolen hvor han i de påfølgende 16 år ledet en statsterror hvor drepte og savnede anslås til ca. 3000.

Ingen kan svare på om summen av den totale lidelse ble størst etter kuppet i Chile i 1973 eller etter angrepet på World Trade Centre i 2001. Men datoen 11. september burde markeres som en felles minnedag for alle ofre både av statsterror og terrorisme. Det ville være et signal på vilje til å hindre at flere uskyldige ofre fortæres av skremsel og hat som er den psykologiske drivkraft bak terrorens onde sirkel.