I KJØLVANNET AV sommerens terror-aksjoner har påfallende mange norske kommentarer begynt med: «Jeg støtter ikke terror, men...» Sist denne måten å uttrykke seg på verserte i medier og dagligtale het det «jeg er ikke rasist, men... », og denne innledende frasen ble etter hvert grundig diskreditert og latterliggjort som det den var; en orweliansk ny-tale som skulle fortelle at den rasismen som fulgte ikke var rasisme. «Jeg støtter ikke terror, men...», eller ord med tilsvarende betydning, opptrer daglig i norske medier og de flettes gjerne sammen med en argumentrekke der man mer enn aner konturene av et slags «ingen røyk uten ild». For Dagbladets lederskribenter gir dette anledning til igjen å angripe Bush-administrasjonen for dens mildt sagt lettvinte omgang med sannheten forut for invasjonen i Irak, og for Kåre Willoch (Aftenposten 1. august) åpner det - som vanlig - for et angrep på staten Israel. Verken Dagbladet eller Willoch støtter altså terror, men... Spørsmålet blir da: Hvorfor denne omveien med forsikringer og avstandstagen i første omgang, før man kommer med sitt egentlige ærend; å forklare at terroren er forståelig og at det i grunnen ikke er annet å vente slik de og de og den og den har oppført seg? Ordene «jeg støtter ikke terror, men...» etterfølges alltid av en grundig redegjørelse for en krig eller en okkupasjon. Vi blir forelagt en rekke uhyggelige fakta, før det langt på vei sannsynlilggjøres at mye ville vært unngått om man hadde lyttet til for eksempel Dagbladet og Willoch mens det ennå var tid. Vi gis et slags inntrykk av at selvmordsbombere er rasjonelle individer som ut fra dyp og ekte fortvilelse over Vestens og Israels misgjerninger bringes til handlinger som i dette lys kan fremstå som rop om rettferdighet. Terroristene vil ha oss inn på den smale sti, og burde vi kanskje ikke lytte til deres fromme formaninger selv om det smeller høyt og mange dør?