Terrorens traumer

Dagbladet og Kåre Willoch demonstrerer med sine forklaringer på terror en imponerende vilje til å se bort fra verdenslitteraturens sentrale tema: Hvordan forholde seg til en fremmed, fiendtlig og vidunderlig vakker verden?

I KJØLVANNET AV sommerens terror-aksjoner har påfallende mange norske kommentarer begynt med: «Jeg støtter ikke terror, men...» Sist denne måten å uttrykke seg på verserte i medier og dagligtale het det «jeg er ikke rasist, men... », og denne innledende frasen ble etter hvert grundig diskreditert og latterliggjort som det den var; en orweliansk ny-tale som skulle fortelle at den rasismen som fulgte ikke var rasisme. «Jeg støtter ikke terror, men...», eller ord med tilsvarende betydning, opptrer daglig i norske medier og de flettes gjerne sammen med en argumentrekke der man mer enn aner konturene av et slags «ingen røyk uten ild». For Dagbladets lederskribenter gir dette anledning til igjen å angripe Bush-administrasjonen for dens mildt sagt lettvinte omgang med sannheten forut for invasjonen i Irak, og for Kåre Willoch (Aftenposten 1. august) åpner det - som vanlig - for et angrep på staten Israel. Verken Dagbladet eller Willoch støtter altså terror, men... Spørsmålet blir da: Hvorfor denne omveien med forsikringer og avstandstagen i første omgang, før man kommer med sitt egentlige ærend; å forklare at terroren er forståelig og at det i grunnen ikke er annet å vente slik de og de og den og den har oppført seg? Ordene «jeg støtter ikke terror, men...» etterfølges alltid av en grundig redegjørelse for en krig eller en okkupasjon. Vi blir forelagt en rekke uhyggelige fakta, før det langt på vei sannsynlilggjøres at mye ville vært unngått om man hadde lyttet til for eksempel Dagbladet og Willoch mens det ennå var tid. Vi gis et slags inntrykk av at selvmordsbombere er rasjonelle individer som ut fra dyp og ekte fortvilelse over Vestens og Israels misgjerninger bringes til handlinger som i dette lys kan fremstå som rop om rettferdighet. Terroristene vil ha oss inn på den smale sti, og burde vi kanskje ikke lytte til deres fromme formaninger selv om det smeller høyt og mange dør?

HVIS VI VIRKELIG ønsker å blidgjøre disse grupperingene, er ikke løsningen å få alle vestlige styrker og alle selskaper ut av den muslimske verden samtidig som 6 millioner israelere pakker flyttelasset. Det er ikke slike ønsker terroristene har. Nei, det beste ville vært om vi sa at ok, greit, som en begynnelse steiner vi 200 homofile på Youngstorget i morgen, og så inndrar vi alle førerkort for kvinner. Den slags ville blitt oppfattet som en vennlig gest, og et tegn på vår gode vilje. Stilt overfor noe sånt, vil et argument om at «jeg er i mot å steine 200 homofile, men...» virke for mye som et skitt-la-gå til at andre enn nazister og islamske fascister ville fremført det. Men det er denne typen krav selvmordsbomberne og andre av våre hjemmeavlede mordere stiller til Vesten. Homser og kvinnlige bilførere er typiske utslag av den dekadensen de vil til livs, mens det liksom ikke skal være noe som helst dekadent i det å ha seg med 72 jomfruer etter først å ha sprengt en London-buss i luften.Personlig mener jeg det begynner å bli kinky allerede når jomfru nummer to dukker opp, men så er jeg heller ikke så godt vant. Uansett har perverterte Koran-tolkere klart å koke denne suppa og servert den til folk som er for unge til å innse hva både deres eget og andres liv er verdt. For det er ingen ting av Koranens skjønnhet over det å drepe sakesløse mennesker på en buss. Det er ingen ting av islams høye himmel av liv og lyst og kjærlighet. Det er bare gledesløst og perverst. Og det har diddelidei med Irak og Israel å gjøre. I Kairo sitter verdens største nålevende forfatter, Naguib Mahfouz, og sliter med senskader etter at noen av disse perverse forsøkte å drepe ham med kniv. Salman Rushdie lever konstant i det Heinrich Böll kalte «fürsorgliche Belagerung», og her i Norge ble forleggeren William Nygaard skutt ned - trolig av de samme krefter (de sa i alle fall at de hadde tenkt å gjøre det). Som alle andre med tilknytning til Aschehoug må jeg dermed leve med at det er truffet visse tiltak der på huset. Men så langt har det ikke slått meg at om Vesten bare hadde ført en annen politikk i Midt-Østen, så hadde vi sluppet dette styret. Det har heller ikke slått meg at drapet på den nederlandske filmmannen Theo van Gogh må sees helt isolert fra alle andre terroraksjoner. Eller at dødstrusselen som hviler over politikeren Ayaan Hirsi Ali i sammen land, at den for all del ikke må blandes sammen med terrorbomber i London eller Sharm el-Sheik.

FOR DEN SOM VIL se, er det en uløselig sammenheng her. 11. september, drapet på Theo van Gogh, terroren i London og skuddene mot William Nygaard - alt er produkter av en radikal, islamsk fascisme. Og denne fascismens er mye eldre enn både staten Israel og USAs nærvær i Midt-Østen. Det handler om kulturelle og territoriale ambisjoner som oppsto med det ottomanske rikets - og dermed kalifatets - kollaps etter 1. verdenskrig. Det handler også om en massiv arbeidsinnvandring fra muslimske til vestlige land som i tid har falt sammen med et gjennombrudde for islamsk fascisme. Og det handler om unge menns kulturelle, eksistensielle og/eller territoriale hjemløshet. Som vanlig når fascister går til aksjon, er ytringsfriheten fremst i skuddlinjen. Kunstnere, forfattere og journalister. Men fordi årsaken til elendigheten antas å befinne seg i Palestina og i Irak, tier slike som den norske forfatterforeningen stille. Ikke de utenlandske forfatterforeningene og PEN-klubbene. Ikke de svenske og de danske, men de norske. Alt Forfatterforeningen har hatt å si om drapene er et lallende «we are the world».

MEN TINGENE henger uløselig sammen. Alt dette er handlinger og trusler med utspring i de samme, radikaliserte miljøene, og når en bombemann som etioperen Hamdi Issac henviser til Irak og Israel for sitt attentatforsøk i London 21.7, er det lite mer enn glasur over en frustrasjon og en fremmegjøring som har lite med feilslått vestlig midtøsten-politikk å gjøre. Når det gjelder bombemennene i London, kan man med sikkerhet si at deres handlinger er resultat av personlige opplevelser som er svært sammensatte. Det handler om en kvelende erfaring av utenforskap, og følelsen av å leve i en forhekset verden av skjulte koder og stengte dører. Dermed går ordet til en psykiater, den karibisk-fødte fransk-algierske Frantz Fanon, som oppsummerer erfaringen slik:« denne snevre verden, gjensådd med stengsler, kan bare utfordres gjennom vold på alle plan». Dette er siste setning i boken «Jordens fordømte» fra 1961. Den var testamentet til en mann som siden oppveksten i Martinique, deltagelse i krigen mot nazistene og Vichy-regjeringen 1944 (han ble dekorert med det franske krigskorset) opplevde at han ved å være svart lege i Frankrike ble sett på som det Hamsun kalte «tilværelsens utlending». Uten ståsted og uten resonnansbunn i verden rundt seg. Bob Dylan kalte det «en rullestein» og stilte sitt berømte spørsmål: «how does it feel?»Vi vet hvordan Fanon følte det. Tomt, tappet for verdighet, uendelig krenkende, og som hos Dylan: aucune direction à la point d\'origine - «no direction home». Og det er i denne materien man kan finne svaret på hva som får unge mennesker til å sprenge seg i luften sammen med passasjerene på t-banen i London. Ikke fjerne kriger de har sett på DVD. Enhver er fortsatt seg selv nærmest; også selvmordsbombere.

UANSETT DAGBLADETS og Willochs meninger om Irak og Israel, demonstrerer de en imponerende vilje til å se bort fra noe som har vært et av verdenslitteraturens mest sentrale temaer: Hvordan skal man forholde seg til en fremmed, fiendtlig og vidunderlig vakker verden. Går vi til de aller største, så spiller Hamlet gal for å takle situasjonen, mens Goethes unge Werther skyter seg. Nå er det ikke så vanlig at man er prins av Danmark, men ung og følsom er det mange som er og mange som har vært. Og de som var det mot slutten av 1770-tallets Europa, de opplevde å befinne seg midt i en selvmordsbølge i kjølvannet av Goethes brevroman om den unge mannen som grunnet klasseskiller og konvensjoner ikke kan få si Lotte. Motivene for dagens selvmordere behøver ikke være så forskjellige. Men Dagbladet leter mellom Eufrat og Tigris, Kåre Willoch ser seg rundt i Gaza, samtidig som begge later til å mene at dette er altfor kompliserte spørsmål til at Shakespeare eller Goethe kunne hatt noe fornuftig å si om saken. Når Dagbladet forklarer terroren i London med invasjonen i Irak, kan de like gjerne forklare kriminaliteten i Florida med Al Parcinos udødelige replikk i åpningen av filmen «Scareface»: «I am political». Immigrasjonsoffiserene som må høre på dette sprøytet klarer så vidt det er å la være å hive ham tilbake på sjøen, men hulheten hos Scareface er nøyaktig den samme som man hører når attentatmenn skal forklare hvorfor de ønsker å drepe tilfeldige mennesker på bussen: «I am political».Unnskyld meg, men det er bare Dagbladet og Kåre Willoch og visse eksentriske marxister som begynner å gå til utenrikspolitikk og historie for å finne forklaringer på hvorfor unge, frustrerte menn gjør som de gjør. Hva er dette for noe? Har man aldri vært på dans? Vet man ingen ting om verden, eller vil man ikke vite noe? De 72 jomfruene som venter selvmordsbomberen i paradis burde i alle fall kunne gi en pekepinn om at de vestlige bombemennene ikke tenker på utenrikspolitikk i det de utløser sprengmekanismen. Og kanskje man derfor burde begynne å lete etter forklaringer andre steder enn i utenrikspolitiken.