Terrorisme eller motstandskamp?

Det at tre somaliere ble arrestert (og to senere løslatt) i Oslo mistenkt for finansiering av terrorvirksomhet setter søkelyset på en viktig problemstilling, gråsonen mellom terrorisme og motstandskamp. Terror er ment for å skremme og å bruke uskyldige sivile som delmål for å oppnå en politisk gevinst; motstandskamp kan være et redskap for å fjerne undertrykkelse. Som mange av den norske krigsgenerasjonen vil framheve, kan slik kamp være en helt nødvendig del av en innsats for å fjerne en illegitim okkupant.

Etter terrorangrepet på USA endret mange land, inkludert Norge, på den legale definisjonen av terrorisme, definisjonene ble mer omfattende, men samtidig mer uklare, og legalt kunne man anklage nye grupper. Straffelovens paragraf 147 a, «Terrorparagrafen», definerer terror som (a) det å alvorlig forstyrre en funksjon av grunnleggende betydning for samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern, (b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller (c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon. Dette er en vid definisjon, og mange aktiviteter, også rene politiske aktiviteter, kan rammes av en slik definisjon. Definisjonen åpner opp for et stort skjønn fra rettsvesenets side og også noe som likner politiske vurderinger i rettsapparatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange norsk-somalieres reaksjoner mot PSTs arrestasjoner må sees i lys av det siste årets hendelser i Somalia. Siden intervensjonen/invasjonen til Etiopia, som førte til at overgangsregjeringen (TFG) for første gangen fikk kontroll over deler av Somalia, har levevilkårene i Somalia forverret seg drastisk. Etiopierne har brukt tungt artilleri i Mogadishu, og kampene har vært mer intensive en noen gang, mye mer intensive enn kampene under UNISOM II-perioden, som ble kjent gjennom filmer som «Black Hawk Down». Rundt en halv million Somaliere er på flukt. Mogadishus næringsliv, som har blomstret i perioden 1999-2007, trass i situasjonen i landet, er nå nesten historie.

Somalia hadde en relativt sterk og uavhengig presse, selv under borgerkrigsperioden. Nå har de fremste journalistene blitt drevet på flukt. FN, som skulle bidra til å bygge opp et effektivt politi, brukte 6 måneder for å få ut lønn til sine politimenn, som i mellomtida ofte valgte å plyndre for å holde seg i live. Det er forståelig at mange norsk-somaliere (ikke alle) ser på situasjonen som en desperat kamp mot overgangsregjeringen, som så langt bare har greid å forverre situasjonen for dem.

Når terrorismen finner sted i en krigssone blir det vanskeligere å skille terrorisme fra andre krigshandlinger, spesielt hvis man bruker en så utydelig definisjon som straffelovens paragraf 147 a. Forfatterne av denne artikkelen mener at de sivile er de som først og fremst trenger beskyttelse i en krigssone og at en definering av terror som vold rettet mot sivile for å oppnå politiske mål, er mye mer fruktbart enn en vid definisjon som kan misbrukes.

Tilfellet i Somalia er komplekst siden opprørernes beste hjelpere på mange måter har vært Etiopia og overgangsregjeringen, Etiopia gjennom sin bruk av tungt artilleri, som ofte har rammet sivile, overgangsregjeringen gjennom sin behandling av pressen og gjennom politiets plyndring. Disse har bidratt til å hardne frontene, og bidratt til at mange norsksomaliere støtter organisasjoner som sloss mot TFG og Etiopia, både mer moderate som The Alliance for the Re-Liberation of Somalia, men også den radikale al-Shabab gruppen.

Begge organisasjonene kjemper mot overgangsregjeringen og etiopierne, organisasjonene kan antakelig også ifølge straffelovens 147a bli dømt for terrorhandlinger, støtte til dem kan være ulovlig ifølge paragraf 147b. Organisasjonene er også støttet av mange norsksomaliere, men selv om det finnes personer som føler seg hjemme i begge gruppene, er deres metoder og ideologi svært forskjellige. The Alliance for the Re-Liberation of Somalia har ikke systematisk angrepet det sivile embetsverket, aldri angrepet sivile, de har også sekulære medlemmer, og har aldri uttrykt støtte til al-Qaida.

Al-Shabab vil etter egne utsagn innføre en streng form for sharia på Afrikas Horn, og på Internett støtter de opp om andre «hellige krigere» som Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri. Lederen for gruppen har også pekt på at selv om det først og fremst er frigjøring av Somalia som er målet, har de også et selverklært større mål, nemlig opprettelsen av en endelig islamsk verdensordning.

Ved at al-Shabab velger denne veien og skryter på sin nettside av angrep mot «kristne» og Oromo-flyktninger i Bosasso, har de gått fra å være motstandsgruppe til en motstandsgruppe som benytter terrorisme og har blitt en del av et internasjonalt jihadistisk idéfellesskap. Organisasjonen har skapt lidelse for mange. I JigJiga 6. august 2007, var det en kirke som ble angrepet; Al-Shabab selv skriver at angrepet var en stor suksess da over 150 av det de kaller crossworshippers (kristne) ble drept eller skadet. En «stor suksess» for al-Shabab, ei bombe i en overfylt kirke i Etiopia...

Vi har stor forståelse for norsksomalierne, og sitter med en flau smak i munnen i forhold til det internasjonale samfunnets unnfallenhet ovenfor Etiopia og overgangsregjeringens menneskerettighetsbrudd, men gale handlinger rettferdiggjør ikke andre uriktige handlinger.

Dette er noe mange i Somalia har oppdaget og al-Shabab har mistet støtte lokalt. Forhåpentligvis forstår al-Shababs støttespillere i Norge det også etter hvert. Finansiering av grupper som benytter terroristtaktikk er vesentlig for at de skal kunne operere og derfor vil det få stor betydning om tilførselen av kapital kuttes.

Et avgjørende spørsmål blir om de somaliere som støttet al-Shabab kjente til hvilke midler gruppen bruker og hvilken ideologi de står for. Al-Shabab har valgt en ideologi som truer samfunn som ikke følger deres tolkning av Koranen, og legitimerer angrep på sivile. Et viktig spørsmål er om dette også er ideologien til deres støttespillere i Norge?