Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TerroristEn islamist i Sodoma

Guds mann på fiendens mark.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Når det først kom en roman om en ung islamists deltakelse i et terroranslag mot New York etter 11. september 2001, er det ingen selvfølge at det ble John Updike som skrev den. Updike har vært kjent som en dyktig stilist, med satiriske og selvbiografiske innslag i tidsbilder fra Etterkrigs-Amerika, for eksempel i romanene om Rabbit Angstrøm, eller seinere med «Heksene fra St. Eastwick». Et såpass uttalt politisk stoff har han ikke gått løs på. Men kanskje var det riktig mann. I feil hender kan en fortelling fra en så betent kontekst raskt bli nyhetslapskaus. Som i Achmat Dangors «Bitter frukt» velger Updike å følge en ung, intelligent, raseblandet manns opprør mot omgivelsene, og de autoriteter han som student skal respektere og følge. Men attenåringen Ahmad Ashmawy Mulloy, halvt irsk, halvt egyptisk, har overhodet ikke noen respekt for amerikanske autoriteter. «Devils, Ahmad thinks. These devils take my God away. All day long, at Central High School, girls sway and sneer and expose their soft bodies and alluring hair.» Dette er de første setningene i romanen, og med det er Ahmads verden etablert«Terrorist» skiller den islamistiske hovedpersonen seg ut fra omverdenen med å bli tillagt en moralsk fasthet. Hans blikk på den vestlige dekadansen, likegyldigheten, troløsheten og mangelen på respekt for andre blir en plattform hvorfra vi som del av en vestlig tradisjon ser oss selv, og det vi representerer, med et moralsk og foraktende blikk. Ahmads tanker om det amerikanske blir initiert av imamen i Ahmads lokale summa, og Ahmads lesninger av Koranens surer. Virkningen blir at Ahmad går som en siste rettferdig gjennom en materiell overflodsverdens moralske fattigdom, faststøpt i en verdighet som resten av den ikke-islamske befolkningen ser ut til å mangle. Han er en opphøyd, og samtidig naiv i sin selvtukt og bokstavtro tilhørighet. Ahmad opplever tida fram til det han bestemmer seg for at skal bli hans siste dag, som en pågående djevelsk fristelse. En halvhjertet jødisk rådgiver ved navn Jack Levy får endelig hjerte for en elev på colleget, og prøver å ta seg av Ahmad, siden han er en lovende elev, og gir opp utdannelsen for å bli trailersjåfør. Det er også en ung kvinne inne i bildet, den svarte Joryleen Grant, som står i et valg mellom to ekstremiteter, en brutal kjæreste og Ahmad. Hun velger, og det fører henne absolutt ikke ut på den gode og rettferdige vei. Men hun er også romanens eneste virkelige springende punkt; da hun til slutt dukker opp igjen er det på en utroverdig måte som Updike burde ha unngått.

Uunngåelig konfrontasjon

Updike peker på en kompleks verden av kulturer som eksisterer i det samme rommet, men som er så forskjellig bygget opp at voldelige konfrontasjoner blir uunngåelig. Ahmads isolasjon i en ubøyelig tro på at Guds rettferdighet og harme skal ramme de sedløse og egoistiske, står i skarp kontrast til morens frikete, virrete verdinihilisme (men også sterke kjærlighet til Ahmad), eller rådgiver Jack Levys selvforakt i ekteskapet med en kone som er i ferd med å bukke under av fedme. Også forholdet til de lærde og praktisk anlagte idealistene fra det islamistiske samfunnet, som leter etter nettopp en som ham, skaper en aura av ensomhet rundt den unge mannen. Dette er sikkert og overbevisende skrevet. John Updike slipper ikke unna med noen narrative fortredeligheter, men grepet han velger skaper en tydelighet som man vanskelig kunne ha etablert uten hovedpersonens faste overbevisning.

Åpenbart slektskap

Han har med Ahmad skapt en person som man ikke glemmer. Slektskapet med Muhammed Atta, som kjørte ett av flyene inn i World Trade Center, er åpenbart. Noen av de styrkende setningene som Ahmad framsier for seg selv før han legger ut på den avgjørende reisen, er svært like utdrag fra Attas berømte siste brev, fylt av islamistisk glamour.Tro vil alltid brukes som belegg for aksjoner, fiendtlige eller vennlige. Det Updike peker på med å velge en sympatisk og ekstrem islamists synsvinkel, er ikke om det er riktig eller galt å bruke Gud som belegg for noe som helst, men at krigshissende regjeringer som den amerikanske er avhengige av at amerikanere må være ute av stand til å se fienden eller seg selv med fiendens øyne, for at de skal kunne krisemaksimere og gå til krig. Nyanseringer uthuler troverdigheten. «Terrorist» er en nyansering. Et annet spørsmål er om de mange leserne som har kjøpt boken i USA, har antenner til å fange opp det.