BARE VÅS:  Psykiater Randi Rosenquist var ikke nådig mot Anders Behring Breivik.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
BARE VÅS: Psykiater Randi Rosenquist var ikke nådig mot Anders Behring Breivik. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Terroristen kledd naken

Psykiatrispesialist Randi Rosenqvist snakket endelig et språk som fikk terroristen til å rødme. Han satt avkledd igjen.

Kommentar

Etter at retten i tre timer hadde hørt på Anders Behring Breiviks pompøse og selvopptatte sutring over soningsforholdene, var det ikke fritt for at tilhørere ønsket at noen skulle filleriste ham. Om ikke bokstavelig, så i hvert fall verbalt, på samme måte som tanken slår deg når en bortskjemt unge har fått for frie tøyler av foreldrene og tror han er verdens navle.

Det ene øyeblikket klaget han over å måtte drikke kald kaffe og spise Fjordlands, det neste sammenliknet han seg selv med Nelson Mandela og norske nazister etter krigen med svarte under apartheid. Det var smakløst, for å si det forsiktig, men kanskje ikke annet å vente av en forstyrret korsfarer som klipper og limer fra nettets mørkeste kroker og innbiller seg at det gjør ham til en ideologisk hærfører.

Hvis ikke bakteppet hadde vært så alvorlig, ville hans verdensbilde vært lattervekkende absurd. Man skal ikke le av en terrorist som har drept 77 mennesker, men er vi dermed for tilbakeholdne med å kalle galskapen for hva det er? Reinspikka vås?

Det gjorde endelig Randi Rosenqvist. Hun var faktisk innkalt som vitne for Breivik, men det ble raskt klart at det ikke var til hans fordel. Den erfarne rettspsykiateren, som er tilknyttet Ila landsfengsel og har hatt flere møter med Breivik i tida fra han ble pågrepet til et drøyt år siden da han nektet å møte henne mer, var befriende klar og direkte. Rosenqvists fremtoning er en non-nonsense dame som kaller en spade for en spade og tull for bullshit. Dog på riksmål.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om Breiviks påstand at den norrøne guden Odin nå ga ham råd, sa hun: Det er vås. Det er ikke tegn på sykdom, men jeg synes det var dumt sagt av ham. Han bare gjør seg til.

Å gjøre seg til, er strengt tatt ingen diagnose, men i tilfellet Breivik, med alle hans grandiose ridderfantasier, er det unektelig mye jåleri og selvhøytidelighet ute og går. Han hevdet for eksempel i retten at han er partisekretær i det ikke-eksisterende partiet, Den nordiske stat. Det er bare sjelden noen sier det rett ut, at fyren er en forvirret fantast og konspirasjonsteoretiker, først og fremst av hensyn til overlevende og etterlatte, men også av frykt for å bli beskyldt for å ta lett på det tankegodset han representerer.

Debatten om utilregnelighet viste hvor betent temaet er. Å antyde at terroristen, barnemorderen, ikke er helt ved sine fulle fem og snakker vås, er kjettersk. Det gjorde likevel Rosenqvist, og med stor troverdighet siden hun var blant de fremste kritikerne til den første omstridte rettspsykiaterrapporten som mente han var utilregnelig. Hun hevder det er ingen tegn til at han var eller er psykotisk.

Psykopat, ja, alvorlige personlighetsforstyrrelser, ja. Hun listet opp en hel liste avvik som vil ha klangbunn hos legfolk som har fulgt terroristen. Du trenger ikke være psykolog for å se at mannen er uvanlig selvopptatt og har grandiose tanker om seg selv. Men hennes folkelige og direkte beskrivelser av en umoden og pompøs mann fikk selv terroristen til å rødme. Det slo meg at hun var en voksenperson han burde ha truffet tidligere i livet. I stedet var han omringet av en hjelpeløshet som ødela ham, eller foret et sykt sinn. Det får vi aldri vite med sikkerhet.

Men Rosenqvist så ingen isolasjonsskader. Breivik har blant annet hevdet at han har isolasjonshodepine. Det mener hun ikke en gang er et faguttrykk. Men som hun sa; hun tvilte ikke på at han hadde hodepine nå og da, det har vi alle. Da er det bare å drikke mer væske og ta seg en pille.

Rosenqvists mest knusende vitnemål, for så vidt også for staten, var der hun beskrev hvordan andre fanger ble behandlet. Etter hennes mening var Breivik en privilegert fange som forholdene i stor grad var lagt til rette for, mens andre hadde det langt tøffere.

Han er jo ikke en videre sosial fyr; det var han jo heller ikke i tiden før 22. juli, sa hun om hans ønske om å omgås medfanger. Så lenge han får holde på med sitt prosjekt, er han selvforsynt. Hun sammenliknet det med munker som frivillig isolerer seg for å fordype seg i bibelen.

Hans klager og personlighetsforstyrrelser, hans nedstemthet, kjente hun godt igjen fra sitt arbeid i kriminalomsorgen. Å sitte i fengsel er en prøvelse. De færreste liker det. Selv stilte hun seg uforstående til at han var en politisk guru. Han hadde i grunnen mye til felles med andre kriminelle.

Etter debatten vi har hatt om rettspsykiatri, er det selvsagt overmodig å legge for mye vekt på en psykiater. Men Rosenqvists vitnemål åpner kanskje for en ny debatt om hvordan vi overanalyserer Breivik fordi han representerer et nasjonalt traume. Fordi hans forbrytelse er så ekstrem i enhver forstand, tillegger vi alle hans handlinger og utsagn en større betydning, når de kanskje bare er uttrykk for en isolert forvirring og eklatante løgner.

I sin forklaring ville han for eksempel ha oss til å tro at han hadde vært nasjonalsosialist siden han var 12. Han leste Mein Kampf første gang da han var 14 og måtte nå regnes som den største eksperten på Hitlers kampskrift i Norden, intet mindre. Grunnen til at han ikke hadde snakket om det i rettsoppgjøret og i stedet fremstilt seg som en kontra-jihadist, var at det var for sjokkerende og ekskluderende.

Som om lesing av Mein Kampf er mer sjokkerende enn å drepe 77 mennesker. Det er selvfølgelig igjen vås og helt virkelighetsfjernt. Mannen som knapt har lest en bok hele sitt liv inntil han kom i fengsel, leste ikke Mein Kampf som 14-åring. Men i dag ser han det som opportunt å erklære seg som nasjonalsosialist. Attpåtil en ikke-voldelig nasjonal-sosialist.

Grunnen til hans angivelige demokratiske oppvåkning er høyreekstremisters fremgang i Europa, særlig Gyllent Daggry i Hellas. Han ser at mange europeere nå omfavner hans rasistiske nasjonalisme, og han ønsker å ha en lederrolle i den fascistiske bølgen i Europa. Det er det ingen grunn til å gi ham så langt vi kan hindre det, men det er uhyggelig å høre terroristen glede seg over at hans mål har økt oppslutning i demokratiske valg. Den kampen kan vi ta utenom rettssalen.

Så lenge han er opptatt med dette prosjektet, har han ikke behov for å planlegge flere massive voldshandlinger, mente Rosenqvist. Men om det med ett går opp for ham at han er uviktig, at ingen skriver om ham, er han troendes til å planlegge vold igjen. Den norske rettsstat kan selvsagt ikke holde rettssaker med ujevne mellomrom for å unngå at en narsissist søker oppmerksomhet på andre voldelige måter. Vi gjør det fordi det er demokratiets pris. Breivik koster oss mye, men ikke for mye.

Han kan ikke ties i hjel, slik så mange ønsker. Men kanskje er det mulig i fortsettelsen å erkjenne at mannen har alvorlige personlighetsforstyrrelser, er en løgner og psykopat. Han er bak lås og slå resten av sitt liv. Det er over for ham.

Men hans meningsfeller er på fremmarsj. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook