Slutten på krigen i Syria kan bety begynnelsen på Kinas verste mareritt. Dette ruster de kinesiske myndighetene seg for nå. Det anslås at drøyt 5000 etniske uigurer fra Xinjiang-regionen vest i Kina har kjempet på opprørernes side i Syria. Nå kan de være på vei hjem.
Uigurene er muslimer av tyrkisk opphav. De utgjør en av Kinas 55 etniske minoriteter, og 10 millioner av dem er hjemmehørende i Xinjiang. I løpet av de siste 10 åra har de i økende grad utfordret Beijings overherredømme i regionen. Ikke minst er den forserte tilflyttingen av hankinesere opphav til uro. I 2009 kom det til blodige opptøyer i regionhovedstaden Urumqi der minst 200 ble drept.
De kinesiske myndighetene har erklært medlemmer av separatistgruppa Øst-Turkestans islamske bevegelse (ETIM) for terrorister. Militante separatister har stått bak spektakulære aksjoner også utenfor Xinjiang. I 2014 ble 31 mennesker drept i et knivangrep på en jernbanestasjon i Kunming, sør i Kina. Deretter sprengte uigurer en bombe ved den kinesiske ambassaden i Kirgisistan i 2016. Året før drepte de 25 personer i Thailand på en helligdom som besøkes av kinesiske turister. IS i Irak publiserte våren 2017 en halvtimes video med radikaliserte jihadister fra Xinjiang som truer med at «blod skal flyte som elver».
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er ingen overdrivelse å si at Beijing tar truslene på alvor. De er bekymret for at uigurer og andre jihadister skal ta seg inn i Kina gjennom Afghanistan. Derfor er de kinesiske lederne i samtaler med de afghanske myndighetene om å bygge en militærbase i den avsidesliggende Wakhan-korridoren i grensetraktene mellom Pakistan, Tadsjikistan og Kina. Wakhan har en 76 kilometer lang grense mot Xinjiang. Det er sterke bånd mellom folk på begge sider; korridoren har en lang historie som handelsrute og var en viktig buffer i «The Great Game» på slutten av 1800-tallet i striden mellom det russiske og det britiske imperium om herredømme i Østen.
Nå frykter man at nye krigere tar seg gjennom området. Kinesernes interesse for Afghanistan blir også oppmuntret av USA i det som defineres som en kamp mot terrorister. Men regimet i Beijing må selv ta en stor del av ansvaret for dette trusselbildet.
Det er sentralmyndighetenes politikk overfor uigurene i Xinjiang som har skapt motstand, hat og ønsker om hevn. Situasjonen i regionen er mer spent enn noensinne, ifølge rapporter fra Radio Free Asia og Human Rights Watch.
Høsten 2016 fikk Kommunistpartiet i Xinjiang en ny leder. Chen Quanguo er kommet dit fra Tibet, hvor han var kjent for å slå med jernhånd ned på alle tegn til separatisme. I Xinjiang har han perfeksjonert sine kunstner og omskapt regionen til en politistat. I løpet av det første året i jobben har han bygget han opp en sikkerhetsstyrke på mer enn 10.000 tungt bevæpnede soldater. Hovedstaden Urumqi er blitt en festning med veisperringer, politiposter, armerte biler og konstante patruljer i gatene.
I den sørvestlige byen Kashgar nærmere grensa til Sentral-Asia meldes det nå at 120.000 uigurer er internert i såkalte omskoleringsleirer. Samtidig er det innført et omfattende helsesjekk-program med innsamling og lagring av DNA-prøver fra absolutt alle innbyggerne. De mest avanserte overvåkingsmetodene testes ut her. Programmer for å gjenkjenne ansikter og stemmer er på plass i regionen. Der har de lokale myndighetene begynt å installere GPS-systemer i alle kjøretøy og egne sporingsapper i mobiltelefoner.
Politimetodene griper så dypt inn i folks dagligliv at motstanden mot Beijing-regimet øker. Det gjør også tilbøyeligheten til å søke seg mot et muslimsk ikke-kinesisk fellesskap. Forbud mot at kvinner tildekker seg, mot at menn bærer store skjegg, mot faste under Ramadan, mot å gi barna muslimske navn, mot undervisning i andre språk enn mandarin osv. virker for en stor del mot sin hensikt.
Terrorfrykten og den sterkt antimuslimske politikken den medfører i Xinjiang, står i en underlig kontrast til Beijing-regimets nye utadvendte holdning overfor Sentral-Asia. President Xi Jinpings store prestisjeprosjekt, «Belt and Road»-initiativet, er jo en forlengelse av den gamle Silkeveien som gikk vestover fra Xinjiang og gjennom de nåværende «stan-landene» mot Europa. En viktig del av de omfattende infrastrukturplanene er den såkalte China Pakistan Economic Corridor (CPEC) som er kostnadsberegnet til 57 milliarder dollar. Mulighetene holdes åpne for at også Afghanistan kan innlemmes i planen. Men her skal det bygges i områder som er Taliban-dominerte og sårbare for angrep fra jihadister av diverse opphav. Når Kina bygger en militærbase i Afghanistan innvarsler det en ny geopolitisk situasjon.
