Terroristenes strategi

TERRORISTENE FIKK DET

som de ønsket i Spania; regjeringsskifte og et kraftig varselsskudd for USAs allierte i Irak. Konservative José Maria Aznars regjering falt etter å ha tviholdt på ETA-sporet og villedet spanske velgere etter terroraksjonen 11. mars. Spanias endrede politikk har ført til alvorlige sprekker i USAs koalisjon i Irak.

Den israelske regjeringen besluttet uken etter å drepe Ahmed Yassin - Hamas åndelige leder. Likvideringen av Yassin har lenge vært en del av den israelske regjeringens strategi, og israelske talsmenn understreket at drapet fjernet en «viktig link til internasjonal terrorisme».

Umiddelbart kan det synes som om Madrid-aksjonene ble en stor seier for internasjonale terrorister, mens israelernes eliminering av Ahmed Yassin derimot var en viktig seier i krigen mot terrorisme. En nærmere gjennomgang av internasjonale terroristers strategi, endrer imidlertid dette bildet dramatisk.

DE FLESTE

terroraksjoner som har blitt utført i muslimske og vestlige land etter 11. september 2001, har blitt tilskrevet «fenomenet» al-Qaida, om man ser bort fra aksjoner i Israel, Russland og Colombia. Al-Qaida omtales vekselvis som organisasjon og nettverk, men kan beskrives som en ideologi like mye som en struktur.

Ideologien til al-Qaida-grupper bygger på salafi jihad, en ytterliggående sunni-muslimsk politisk ideologi. Den hviler på en forestilling om en pågående global kamp mellom muslimer og vantro.

Jihad er for disse (få) tilhengerne synonymt med krig, og de anser sin globale jihad som den voldelige konflikten som skal vekke muslimer i alle land og drive ikke-muslimske krefter - militære, politiske, økonomiske og sosiale - bort fra den muslimske verden. «Ikke-muslimske krefter» sammenfaller ofte med vestlige krefter - sekulære, kristne og jøder - og ideologien har et sterkt anti-imperialistisk, særlig anti-amerikansk preg.

Men denne jihad er også rettet mot de fleste muslimer, som etter jihadistenes skjønn ikke praktiserer «det sanne islam». Fienden er derfor også styresmaktene i muslimske land og andre muslimske sekter - som f. eks shia-muslimer. Selv de (mange) sunni-muslimske fundamentalistene som har større vilje til samarbeid og sameksistens med «ikke-muslimer», må bekjempes eller omvendes, ifølge jihadistene.

En overordnet målsetning er derfor å skape avstand og fiendtlighet mellom vesten på den ene siden og muslimer på den andre. Jihadistene har en dobbel strategi: For det første forsøker de å bidra til å skape et klima av islamofobi i den vestlige verden gjennom å utføre terroraksjoner. For det andre forsøker jihadistene å fremstå som representanter for saker med høy legitimitet blant muslimer flest.

ISLAMOFOBI ER SENTRALT

fordi det fører til mistenkeliggjøring og forskjellsbehandling av muslimer. Endring av rettsregler i i vestlige land som gir muslimske minoriteter inntrykk av at ytringsfrihet, religionsfrihet og grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i praksis ikke beskytter muslimer like godt som andre vestlige borgere, er godt nytt for jihadistene. Væpnede aksjoner mot muslimske land som er ulovlige etter folkeretten, f. eks Irak, utenomrettslige henrettelser og internering av muslimer, som gir muslimer en følelse av forskjellsbehandling, spiller i jihadistenes favør.

Motsetningene mellom muslimer og ikke-muslimer vokser. Det samme gjør muligheten for at flere muslimer vender ryggen til et ikke-muslimsk system og styresett hvor de ikke blir behandlet som likeverdige. Jihadistene ofrer riktignok endel av sine soldater (taktiske tap), men vinner mistro mot vesten (strategisk seier). Resultatet er at avstanden og fiendtligheten øker.

Legitimitet er viktig fordi det gir større rekruttering og oppslutning for jihadistene. For eksempel er det å knytte den tsjetsjenske saken opp mot al-Qaida ikke bare noe som gavner russiske myndigheter - fordi de får større spillerom. Det gavner i minst like stor grad jihadistene og al-Qaida. For hver lokal konflikt som al-Qaida kan «kuppe», og hevde å opptre på vegne av, vinner de moralsk terreng.

SLIK KAN AL-QAIDA

, som i utgangspunktet har en ideologi som et forsvinnende lite antall muslimer identifiserer seg med, likevel fremstå som representanter for legitime saker. Da handler det for muslimer flest ikke om å støtte en global jihad eller en ekstrem voldsideologi, men om å sympatisere med de som fremstår som de eneste støttespillerne for verdens elendige - tsjetsjenere, kasjmirer og andre muslimske ofre i konflikter som resten av verden har valgt å ikke ta skikkelig tak i. Å gi al-Qaida en slik rolle, er å rettferdiggjøre jihadistenes middel og mål for et mye bredere muslimsk publikum, hvor det er en stadig mer utbredt oppfatning at internasjonale regler og beskyttelser først og fremst gjelder for ikke-muslimer. I forhold til denne overordnede strategien har al-Qaida sanket stadige seire i løpet av de snart tusen dagene som har gått siden 11. september-angrepene.

Det er også i lys av denne strategien at man må plassere aksjonene i Madrid og drapet på Ahmed Yassin.

Aksjonene i Madrid har i praksis gjenåpnet FN-sporet i Irak. Spanias endrede politikk går ut på å styrke FN - i Irak og i Afghanistan. Dette er en strek i regningen for terroristene. FN er et organ hvor muslimer samarbeider med ikke-muslimer, og et virkemiddel som går mot jihadistenes strategi. Det er ikke FNs rolle, men FNs manglende rolle i den muslimske verden som gir grobunn for en forestilling om forskjellsbehandling blant muslimer Amerikanernes klare motvilje mot å la FN ta over i Irak kan paradoksalt nok også gi større legitimitet til FN dersom de går inn, stikk i strid med jihadistenes ønsker.

DEN SITTENDE

israelske regjeringen har siden 2001 benyttet enhver anledning til å sammenligne palestinsk terror med internasjonal terrorisme. Å skape inntrykk av en forbindelse mellom Hamas og al-Qaida er svært gunstig for den politikken Ariel Sharons regjering fører. Men det er en meget farlig strategi.

Ahmed Yassin var en palestinsk terrorleder. Men han var også en lærd mann med religiøs autoritet, og en flyktning fra 1948. Kombinert med den symbolske status Yassin fikk gjennom år i israelsk fangenskap, gav dette Yassin en unik autoritet og innflytelse over Hamas' radikale tilhengere. Ideologisk var han ingen salafi jihadist, men kalte palestinerne til jihad i form av selvmordsaksjoner i en lokal konflikt. Yassin avviste konsekvent forsøk fra al-Qaida om å «hjelpe palestinerne» i deres kamp mot Israel. Det er i stor grad Yassins fortjeneste at det ikke finnes klare koblinger mellom Hamas og internasjonale terrorister i dag.

Hamas' nye ledere har neppe samme autoritet, evne eller vilje til å holde på Yassins faste kurs. Konsekvensene kan bli en ytterligere radikalisering av Hamas, både i mål og midler. Med Yassin ute av verden, kan israelernes annonserte utradering av lederskapet i Hamas, drive palestinerne i armene på internasjonale terrorister.

DE SOM VIRKELIG

kan komme til å tjene på drapet av Yassin, er jihadistene og al-Qaida, som lenge har forsøkt å bli knyttet opp mot den palestinske saken - den symbolske saken med stor S. Drapet kan dermed være kimen til al-Qaidas etterlengtede internasjonalisering av Midtøsten-konflikten. For jihadistene vil det være et syvmilssteg mot drømmen om krig mellom sivilisasjonene.