19 UNGE MENN: 11. september kapret nitten menn fire fly. Skulle det vært en tjuende med? Abdullah Thabits roman «Den Tjuende» handler om hvor lett han selv kunne blitt den siste terroristen. Ahmed Alnami, som var en av United 93-kaprerne, var fra hjembyen hans og hadde den samme bakgrunnen som ham. Foto: Reuters/US Department of Justice
19 UNGE MENN: 11. september kapret nitten menn fire fly. Skulle det vært en tjuende med? Abdullah Thabits roman «Den Tjuende» handler om hvor lett han selv kunne blitt den siste terroristen. Ahmed Alnami, som var en av United 93-kaprerne, var fra hjembyen hans og hadde den samme bakgrunnen som ham. Foto: Reuters/US Department of JusticeVis mer

Terroristens psykologi

Hva får en vanlig ung mann til å ville bli terrorist? Romanen «Den Tjuende» av Abdullah Thabit gir et sammensatt svar.

TERROR I KULTUREN: Om morgenen 11. september 2001 gikk nitten unge menn om bord i fire forskjellige fly.

«Den Tjuende» handler om en ung mann som kunne ha vært med dem.

Boka, som har merkelappen roman, er i stor grad selvbiografisk.

ABDULLAH THABIT vokste opp i Asir, Saudi-Arabia. Det gjør også Zahi, fortelleren i «Den Tjuende». Samfunnet er fattig, og status bekreftes gjennom en sterk æresfølelse.

«Folk ser svært alvorlig på vanære, til de grader at de er beredt til å oppgi livet om de blir vanæret. Slike konflikter trekker gjerne ut, og de kan oppstå av en endeløs rekke årsaker. Enhver krenkelse er en katastrofe, og den kan ikke passere uten blodsutgytelse», skriver Thabit i boka.

Hans livshistorie, som bokfigurens, begynte med barneår på strenge koranskoler, følelsen av å stå utenfor og ikke lykkes. I boka blir Zahi ertet fordi han ikke er maskulin nok. Han føler seg veik og underlegen.

«Det jeg forbinder sterkest med barndommens verden, er stor sorg og en tyngende ensomhet», skriver Thabit.

Løsningen ble å late som om han var tøffere enn han var.

«Jeg måtte prøve å være en annen enn meg selv for å beskytte meg.»

ETTER HVERT blir han også hardere. På ungdomsskolen oppdager han eventyrlyst og gleden i å gjøre opprør. Forholdet til foreldrene blir stadig vanskeligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han liker å spille fotball, og en islamistisk gruppe inviterer ham med på en leir der det både spilles fotball og holdes prekener. Zahi blir gradvis oppslukt av denne gruppen.

«Her fantes betingelsesløst brorskap, oppofrelse, nestekjærlighet, ydmykhet, nattlig bønn og åndelig fellesskap, koranresitasjon og kunnskap.»

Her finner han venner og en følelse av at han har funnet sannhet.

«Jeg var med i de frelstes rekker, mens alle andre ville ende i helvetes flammer.»

KONFLIKTEN med familien - som er religiøse, men i hans øyne ikke religiøse nok - blir sterkere. Det blir også trangen til å dømme andre.

«Hjertet vårt ble fylt av hat, ikke bare mot Vesten og regimene der, men også mot vårt eget samfunn, våre egne familier, våre egne brødre.»

Etter hvert flytter han hjemmefra og inn hos ett av gruppemedlemmene. Nå, føles det som, er der ingen vei tilbake. Ikke for det. Han føler ikke behov for å gå ut. Han trives.

«Kyllingen ser ikke egget den vokser inni, og for å se det må den hakke hull i det med nebbet. På samme måte er det vanskelig å forstå en situasjon når man er fastlåst i den; man må komme seg helt ut før man er i stand til å forstå den.»

INTERNT I GRUPPA blir han en lederskikkelse. Han er populær og vellykket.

Han blir spurt om han vil studere videre i Afghanistan. Det føler han seg ikke helt moden for, han svarer at det kanskje kan være aktuelt året etter.

Men så forandrer hans posisjon seg. Han gjør det ikke like godt på skolen. Han mister venner. Noen setter ut et rykte om at han er homofil og at han forgriper seg på de yngre guttene. Igjen føler han seg fremmedgjort.

Zahi isolerer seg, og han fortsetter å lese religiøse tekster på egen hånd. Da oppdager han at det slett ikke stemmer, som de religiøse lederne har sagt, at så mye av det som gir livsglede skal være forbudt. For eksempel er ikke musikk haram, det vil si syndig.

«Fornuftens gnist overrumplet meg mange ganger mens jeg var på mitt mest puritanske og begynte å stille vanskelige spørsmål. Jeg følte at min egen stemme var blitt overdøvet, og at jeg var blitt styrt av andres ord, utsagn, meninger og konklusjoner.»

FEMTEN AV KAPRERNE 11. september var fra Saudi-Arabia. Fire av dem var fra samme region som Abdullah Thabit. Da bildene av dem ble offentliggjort, kjente han igjen ett av ansiktene.

Ahmed Alnami var fra Asir, Abdullah Thabits hjemsted. Alnami hadde, som Thabit selv, gått på fundamentalistiske skoler og deltatt på leirsamlinger. Da han så tv-nyhetene, kjente han igjen mer.

«På opptaket var det bilder av unge menn som fikk våpentrening, sang kampsanger, lyttet til prekener og brølte kamprop. Det var akkurat som å se oss i leirene til den puritanske bevegelsen! Nitten menn brakte død og fordervelse denne septemberdagen, og hvis jeg hadde blitt værende i bevegelsen og latt meg overtale til å dra til Afghanistan, kunne jeg lett blitt den tjuende. Jeg kunne vært medskyldig i en av historiens største forbrytelser mot menneskeheten», skriver han i boka.  

ABDULLAH THABIT har både møtt støtte og trusler etter å ha skrevet romanen sin.

Truslene skremte han slik at han flyttet fra hjembyen.

Men han bor fortsatt i Saudi-Arabia, og han deltar fortsatt i den saudiske samfunnsdebatten. Han oppfordrer alle til selv å tenke egne tanker, selv å lese kildetekster, selv å danne seg sine egne meninger.

«Jeg erkjente at ingenting har verdi uten fornuften.»

EGEN HISTORIE: Abdullah Thabit har lagt romanen «Den Tjuende» nær sin egen livshistorie. Foto: Minuskel Forlag
EGEN HISTORIE: Abdullah Thabit har lagt romanen «Den Tjuende» nær sin egen livshistorie. Foto: Minuskel Forlag Vis mer