Terrorister eller ofre?

Flyktninger utsettes i dag for økende mistenkeliggjøring. Innstramming i asylpolitikken, økt intoleranse og frykt for terror rammer dem som mest trenger hjelp. Det viser Flyktningregnskapet, som Flyktninghjelpen legger fram på den internasjonale flyktningdagen. I Norge har politiets sikkerhetstjeneste nylig inngått en avtale om å bistå Utlendingsdirektoratet (UDI) ved utvelgelse av overføringsflyktninger. Dette er såkalte kvoteflyktninger, som Norge tar imot etter avtale med FN. Landets sikkerhetstjeneste skal med andre ord være med på å plukke ut hvilke flyktninger som skal få muligheten til et trygt liv i Norge. Frykter UDI at flyktningleirene er fulle av terrorister som har peilet seg inn på Norge som mål for terroraksjoner og sitter i leirene og venter på å bli plukket ut? I så fall måtte disse ha smurt seg med tålmodighet og hatt en god porsjon flaks. Det er nemlig ytterst få som blir plukket ut til gjenbosetting i et vestlig land.

Før var flyktning en hedersbetegnelse, forbundet med personer som hadde stått på barrikadene for sin sak. Politisk opposisjonelle fra Iran og Chile ble møtt med respekt for sin innsats. Under den kalde krigen ble mange flyktninggrupper tatt godt imot i Vesten. Båtflyktningene fra Vietnam på 1970 tallet, for eksempel. De flyktet fra kommunismen i øst og ble møtt med velvilje i vest. De flyktet fra regimer vi ikke likte. De var ofre og vi ville hjelpe.

Flyktninger blir ikke møtt med samme velvilje i dag. Ifølge det såkalte Integreringsbarometeret utgitt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet er seks av 10 personer negative til å bosette flyktninger i egen kommune. Stadig flere mener at integreringen fungerer dårlig. Flyktninger har gått fra å være sympatiske ofre til potensielle terrorister og kriminelle, eller i beste fall snyltere på velferdssamfunnet. Satt på spissen handler det ikke lenger om beskyttelse av flyktninger, men om beskyttelse mot flyktninger.

Murene rundt Europa bygges stadig høyere. Asylpolitikken handler stadig mindre om å beskytte flyktninger og stadig mer om å beskytte seg mot uønsket innvandring – også av mennesker med et beskyttelsesbehov. Spania har etablert en effektivt kystvakt som patruljerer landets kyststripe. EU overvåker havet mellom Vest Afrika og Kanariøyene med patruljebåter, fly og helikoptre. Europa er i ferd med å bli en festning.

Krigen mot terror brukes stadig oftere som argument for en mer restriktiv asylpolitikk. Men asylsystemet er neppe den enkleste veien inn i et land for potensielle terrorister. Det å søke asyl innebærer en relativt gjennomgripende sjekk av bakgrunn og identitet. Ifølge UNHCR finnes det ingen dokumentasjon på at potensielle terrorister utnytter asylsystemet. Tvert imot, mange flyktninger har selv flyktet fra terror.

Flere populistiske begreper har festet seg i dagligtalen og bidrar til mistenkeliggjøringen av flyktninger. «Økonomisk flyktning» er ett eksempel, som verken er juridisk eller flyktningpolitisk gyldig. Enten har en person behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen, og er dermed en flyktning, eller så har man ikke behov for beskyttelse, og er ikke flyktning. Det synes å være en utbredt oppfatning at flyktninger egentlig ikke flykter fra noe, de ønsker bare et økonomisk bedre liv «Ulovlig innvandrer» er et annet eksempel, som ofte referer til asylsøkere som har tatt seg ulovlig inn i landet, med falske reisedokumenter for eksempel. Ifølge Flyktningkonvensjonen kan imidlertid en person krysse en grense ulovlig og likevel ha rett til å søke asyl. Vedkommende blir ikke «ulovlig innvandrer» av den grunn.

I dagens integreringsdebatt gjøres det sjelden forsøk på å skille mellom flyktninger og innvandrere. Debatten handler først og fremst om hvordan «de» skal integreres raskest mulig. Flyktningers bakgrunn blir bare flagget dersom de står bak kriminelle handlinger eller tragiske hendelser, hvilket bidrar til å skape et bilde av flyktninger som ustabile og farlige personer. Konsekvensen blir en uthuling av beskyttelsesbegrepet. Man glemmer hvorfor flyktningene kommer hit i første omgang. Man glemmer at det handler om mennesker som har måttet flykte fra krig, overgrep og brudd på menneskerettighetene, mennesker som har rett til beskyttelse i henhold til internasjonale avtaler.

Dette fører til en uheldig sammenblanding av innvandringspolitikk og asylpolitikk. I dag er det tydeligvis stuerent at UDI vektlegger det såkalte integreringspotensialet ved utvelgelse av overføringsflyktninger. Det betyr at de håndplukker de beste, de mest ressurssterke flyktningene. Argumentet er at disse vil være lettere å integrere. De mest sårbare kommer bakerst i køen. Dette rimer dårlig med vår «humane» linje. Asylinstituttet er ikke etablert for å skaffe Norge kvalifisert arbeidskraft, det er etablert for å gi beskyttelse til de som trenger det mest.

Et forsvinnende lite antall av verdens flyktninger finner veien til Norge og andre vestlige land. Ifølge Flyktningregnskapet er nå hele 38,4 millioner mennesker på flukt i verden i dag, en økning på 2,7 millioner flyktninger fra året før. De fleste flykter til nabolandene, hvis de i det hele tatt kommer seg ut av sitt eget hjemland. To av tre mennesker på flukt er internt fordrevne, de er på flukt i eget land. Antallet asylsøkere til Europa har sunket fem år på rad. Det er snakk om en halvering siden 2001. I Norge har nedgangen vært enda sterkere. 5320 personer søkte om beskyttelse her i fjor. Rundt halvparten får bli, resten får avslag. Da er det er lite imponerende at regjeringen ikke er villige til å øke kvoten for overføringsflyktninger til mer enn 1200 personer for inneværende år.

De fattige landene bærer den største byrden av verdens flyktninger. Mange har vist stor gjestfrihet. Men i takt med at Vesten strammer grepet, minsker også velviljen i sør. Resultatet er flere stengte grenser og flere mennesker på flukt i eget land. Internt fordrevne er ikke omfattet av Flyktningkonvensjonen og er dermed mer sårbare enn de som har klart å krysse en grense. De får mindre hjelp og har færre rettigheter.

Overskrifter som «båtflyktninger strømmer til Kanariøyene» gjør det lett å tro at flyktninger nærmest ukontrollert truer med å velte inn over Europas grenser. Sannheten er den motsatte. Det kommer stadig færre asylsøkere til den rike delen av verden. Dette skjer samtidig med at behovet for arbeidskraft i Europa øker. Mens politikere legger slagplaner for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet, holdes flyktninger på behørig avstand. Bortsett fra de ressurssterke da, de med utdanning og kunnskap. De kan til og med verdens rikeste land slippe inn.

«Flyktninger har gått fra å være sympatiske ofre til potensielle terrorister og kriminelle, eller i beste fall snyltere på velferdssamfunnet.»