Terrorister og andre folk

For en høst dette har vært!

Mens tribunalene arbeider jevnt og trutt med oppgjørene etter massakrene i Rwanda og Bosnia; mens fredsprosessen i Nord-Irland skal hedres med fredsprisen og ETA holder fast ved sin ensidige våpenhvile uten tidsbegrensning; mens argentinske dommere fengsler først én, så én til av juntamedlemmene fra det siste militærdiktaturet fordi gravide som fødte sine barn i Marinens mekanikerskole, forsvant og barna ble bortadoptert til barnløse offiserspar, ifølge siktelsene; mens Sør-Afrika rystes av Sannhetskommisjonens avsløringer, NATO har beredskap for å bombe Jugoslavia og USA og andre for å bombe Irak - var det på hengende håret at det ble regjeringskrise i Norge. På én prosent av statsbudsjettet.

Lykkelige lille land!

Et annet lite land prøver å finne den samme lykken, men oppdager at det er umulig uten at det forholder seg til fortida. Oppdagelsen har det ikke gjort selv. Den er pådyttet.

En iherdig jurist et helt annet sted fant bevis, mener han, for at en fremmed tidligere statssjef må bære ansvaret for et hundretall av hans medborgeres død eller forsvinning for mellom åtte og 25 år siden.

«DINA - det er jeg,» sa Augusto Pinochet før general Lutz forsvant i 1974, ifølge datterens vitneprov for dommer Baltasar Garzon i Madrid. DINA var det hemmelige politi i Chile. Mellom 3000 og 4000 chilenere forsvant mens Pinochet var DINA, altså et hundretall spanjoler.

Det er ikke så rart da at chilenske mødres ansikter eksploderte i harmdirrende lettelse da det britiske Overhuset fortalte dem i direkte fjernsyn at britisk politi gjorde rett da det arresterte Pinochet på grunnlag av arrestordren Baltasar Garzon hadde fått utstedt. I inntil 25 år hadde de chilenske mødrene hatt spørsmålet «donde estan» som samlingsmerke: «Hvor er barna våre?»

Like sterkt uttrykte den andre halvparten av chilenerne, grovt sett borgerskapet, sin indignasjon over den utenlandske «krenkingen av Chiles suverenitet», attpåtil «på fars 83-års fødselsdag», som sønnen Augusto Pinochet spyttet ut foran TV-kameraet. For dem var hans far redningsmannen fra marxistisk diktatur som de var overbevist om at Salvador Allende, folkevalgt president i 1970, ville påtvinge landet. Det hører med til historien at Pinochet avla ed til Allende som ny forsvarssjef noen uker før han bombet presidentpalasset 11. september 1973.

Overhuset i London lot historien innhente en statsterrorist. Chile hadde ikke gjort det med sitt gjenreiste demokrati. Chile kan ikke gjøre det. Det er langt tryggere for demokratiutviklingen at oppgjøret med despoten skjer langt borte, så rettssaken ikke blir åstedet for masseopptøyer som chilensk politi og regjering må forholde seg til. I Chile kan situasjoner oppstå som kommer ut av kontroll. Da kan det oppstå fare for militært inngrep. Men hæren bomber ikke Eduardo Frei ut av La Moneda på grunn av et rettsoppgjør med Pinochet på den andre siden av havet. Den gang Pinochet bombet Allende ut av presidentpalasset, hadde omtrent halvparten av chilenerne lært frykt for innbilt eller reell kommunisme av den kalde krigen. USA vil verken oppmuntre til eller støtte militærkupp nå.

Også denne høsten reiste et par italienske kommunister og medlemmer av nasjonalforsamlingen til Moskva. Der møtte de Abdullah Vcalan, den kurdiske PKK-lederen som siden 1980 har ledet et væpnet opprør mot Tyrkia for å vinne kurdisk selvstendighet. Rundt 20 000 drepte er prisen så langt for dette opprøret, men trolig er de i enda høyere grad prisen for den tyrkiske hærens bombing av kurdiske landsbyer for å ta vannet fra fisken.

De to italienerne tok med seg Vcalan til Roma. Der arresterte politiet ham fordi han reiste med falskt pass. Tyrkia forlangte ham utlevert. Italia sa nei fordi det er dødsstraff i Tyrkia.

Nå bakser det internasjonale samfunn med problemet. Tyskland vil ikke stille ham for retten selv om riksadvokaten der gjerne vil ha kloa i ham for terror han ses som ansvarlig for. Det bor to millioner tyrkere i Tyskland og 400 000 kurdere. Tyskerne vil ikke ha krigen mellom tyrkere og kurdere på tysk jord.

For krig er det når Tyrkia bomber kurdiske baser i Irak, sender hærstyrker inn i Irak for å ødelegge kurder-basene og truer Syria med angrep fordi Vcalan ledet PKK fra Syria som derfor ekspederte ham til Moskva.

Til så lenge sitter Italia med svarteper.

Statsterroristen og opprørsterroristen er svært gode beveggrunner for å intensivere det internasjonale arbeidet for å opprette en internasjonal anerkjent domstol med folkerettslig hjemmel til å rettsforfølge overgriperne, som kan hete Pol Pot, Idi Amin, Adolf Hitler, Verwoerd, Videla, Stalin, Karadzic, Lyndon B. Johnson, Richard M. Nixon, Hugo Banzer, Rios Montt, Chiang Kai-shek, Mao Tse- tung, keiser Bokassa - in persona eller post mortem. Og hvis Fidel Castro er så overbevist om at hans regime er det beste for kubanerne, som han gir inntrykk av, har han vel ingenting å frykte fra en internasjonal domstol.

Ekstremismens århundre har andre veivisere også.

For mer enn 50 år siden så vi med undring hvordan Mahatma Gandhi mobiliserte et folk og undergrov britisk kolonialisme uten annen vold enn den kolonimakten var ansvarlig for. Ydmykt kan vi minne om norske lærere som passivt motsatte seg nazifiseringen og med dem idretten og kirken.

I 90-åra har minst én slik veiviser arbeidet i Europa også. Da den serbiske sentralmakten serbifiserte skolevesenet i Kosova, organiserte albanerne et undergrunns skole- og universitetsvesen på albansk i melkebutikker, kjellere og private boliger, senere også helsevesen og politi. Valg holdt de, og innsatte Ibrahim Rugova som president, den albanske nasjonens president, som albanerne sier det.

UCK-geriljaen er de utålmodiges utbrudd fordi Milosevic ikke gjeninnførte Titos grunnlov som gjorde Kosovo til en autonom provins med representasjon i Jugoslavias presidentråd.

En internasjonal domstol vil også være en stimulans og oppmuntring til Gandhi- Rugova-linjen. Kanskje hadde både Pinochet og Vcalan vært umulige hvis et slikt instrument hadde vært i funksjon.

Men verden får ikke en slik domstol - fordi USA sier njet.