BLOMSTERHAV: «Terrorism has no religion» står det skiltet foran ett av blomsterhavene på London Bridge i London etter terroranslaget 3. juni – det tredje i Storbritannia på mindre enn tre måneder.&nbsp;<span style="background-color: inherit;">Foto: Justin Tallis / AFP / NTB Scanpix</span>
BLOMSTERHAV: «Terrorism has no religion» står det skiltet foran ett av blomsterhavene på London Bridge i London etter terroranslaget 3. juni – det tredje i Storbritannia på mindre enn tre måneder. Foto: Justin Tallis / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Terrorisme og islam

Terrorister ser ingen religion

Det er ingen krig mellom oss. Det vil det heller ikke bli, med mindre vi skaper en.

Meninger

Ethvert terrorangrep, uansett hvor i verden det skjer, berører meg. Som muslim, men først og fremst som menneske. Jeg blir lei meg som alle andre. I tillegg blir jeg skuffet når jeg og andre med muslimsk bakgrunn likestilles med terrorister, når noen tror at jeg får glede av tapte liv.

Jeg gjør ikke forskjell på menneskeliv. Hvorfor gjør folk forskjell på dem og meg, bare fordi jeg tilhører en annen tro? Hvorfor kan ikke vi stå samlet, istedenfor å legge skyld på hverandre? Er ikke alle først og fremst mennesker?

SAMFUNNSDEBATTANT: Usman&nbsp;Ali Khan.
SAMFUNNSDEBATTANT: Usman Ali Khan. Vis mer

Ja, det finnes daesh-sympatisører (IS-sympatisører) der ute. Noen av disse blir backet opp. Noen bruker islam som verktøy. Alt dette så vi jo i dokumentaren om Ubaydullah Hussain. Men hva får unge mennesker til å ta det første steget? Hva får dem til å velge drap og mord? Ingen er født onde eller som daesh-sympatisører. Hvorfor spør vi ikke oss selv om hvorfor ungdommer faller utenfor samfunnet?

Vi må slutte å undervurdere behovet for identitet, behovet for å ha mål og mening i livet. Vi må slutte å bruke «oss og dem», slutte å støte fra oss unge mennesker ved å tillegge dem og deres religion egenskaper som de i utgangspunktet ikke har, men som de blir en del av, fordi alle andre dytter det på dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da min far kom til Norge på 80-tallet følte han seg ikke mistenkeliggjort, han måtte ikke svare for ondskap utført av andre muslimer eller innvandrere. Han var en kollega, venn, nabo, en borger. Nå som han er pensjonert, lever han fortsatt med et bilde av Norge der alle mennesker er samlet som en nasjon.

Det er flere som ikke forstår hvordan Ubaydullah ble radikalisert, som sier at han til og med var mer norsk enn dem. Ja, hvorfor? Mye av svaret ligger nettopp der: Å føle seg norsk, uten å føle seg inkludert.

Vi må øke kompetansen rundt internasjonale forhold, om konflikter i Midtøsten, forsterke religionsfaget, bygge opp fellesarenaer, inkludere unge mennesker. Å mistenkeliggjøre mennesker er ikke veien å gå.

Det er ingen krig mellom oss. Det vil det heller ikke bli, med mindre vi skaper en. Menneskeliv går tapt, og de største ofrene for denne forbanna terrorismen er også muslimer. Når daesh meier ned folk på gata, tenker de ikke på hvilken tro ofrene har. Terrorister ser ingen religion, de tilhører heller ingen religion. De ønsker ikke nyanser og de ønsker å splitte oss andre. For når vi splittes, da er vi ikke ett, og da er det plutselig lettere å drepe hverandre. La oss ikke gjøre dem den tjenesten.