Terrorister som humorister

Å krige mot terror er temmelig absurd. Nå begynner filmene om dette felttoget å bli det også.

Det hele er jo altfor tøvete!» tenkte Stanley Kubrick en dag i 1962 mens han jobbet med manuset til adaptasjonen av atomthrilleren «Red Alert». Fram til da hadde regissøren vært innstilt på å lage en problemorientert og kritisk film om risikoen for at en atomkrig settes i gang ved et uhell.

I prosessen hadde han sett seg nødt til å eliminere flere utsagn og observasjoner for å unngå at thrilleren ble for komisk. Men disse elementene var også de mest sannferdige i manuset. Løsningen ble etter hvert åpenbar for Kubrick: han måtte ta den helt ut, vektlegge absurditetene og lage en satirisk komedie. Resultatet ble «Dr. Strangelove» (1964), filmskaperens største kommersielle suksess, og en av de morsomste filmene noensinne.

Nå kan det se ut som om Hollywood har hatt en liknende åpenbaring. Etter en lang rekke seriøse dramaer om krigen mot terror - som alle som en har mislyktes publikumsmessig - lanseres det denne sommeren og høsten flere filmer som velger en langt mer humoristisk vinkel.

I stoner-filmen «Harold and Kumar Escape from Guantanamo Bay» havner de to cannabiselskende heltene i det beryktede amerikanske terroristfengselet fordi deres hasjpipe (bong) blir forvekslet med ei bombe på en flyreise til Amsterdam.

Artikkelen fortsetter under annonsen

John Cusack spiller en leiemorder som blir satt til å drepe en oljeminister i en Irak-liknende og fullstendig USA-privatisert Midtøsten-nasjon i «War, Inc». Den Judd Apatow-produserte «You Don’t Mess with the Zohan» handler om en terroristkrigende Mossad-agent (Adam Sandler) med fredsommelige frisørdrømmer. Amerikanske filmskuespillere blir mistolket som amerikanske antiterrorsoldater og havner midt i en ekte væpnet konflikt i Ben Stillers krigsfilmkomedie «Tropic Thunder», mens Steve Carell infiltrerer en verdensomspennende terrororganisasjon i James Bond-parodien «Get Smart».

Også den tradisjonelt alvorstunge dokumentarsjangeren tar en ironisk vending. Morgan Spurlocks («Super Size Me») påkostede «Where in the World Is Osama bin Laden» (på norske kinoer i mai) skildrer et fåfengt forsøk på å finne den ettersøkte terroristen, og forsøker i prosessen å adoptere noen av triksene fra Michael Moores satiriske dokumentarklassiker «Roger & Me» (1989).

Men ikke all satire er like god satire. Det geniale og friske med Kubricks «Dr. Strangelove» er dens knallharde dom over politikernes absurde forsøk på å rasjonalisere og legitimere atomopprustning. Med sin svarte humor og dystopiske slutt har komedien blitt anklaget for å være nihilistisk. Men en film som våger å irettesette et helt militært system, tar i aller høyeste grad samfunnet på alvor. Det er ikke like mye tilfellet med Hollywoods siste forsøk på politisk satire.

Med sin folkelige framtoning og blide naivitet er Morgan Spurlock ikke akkurat en bitende satiriker. Spurlock hevder å ha forstått noe som ikke politikerne begriper: Hvis bare klodens befolkning kunne bli bedre kjent med hverandre - uten for mye innblanding fra dumme og korrupte folkevalgte - så ville verdens muslimer bli venner med USA på rekordtid. Humoren i filmen går stort sett på bekostning av den kuriøse satanskikkelsen Osama. Det er ikke akkurat dristig satirisk territorium.

Terrorister som humorister

Da er faktisk den våsete komedien «Harold and Kumar» mer giftig i sin kritikk av amerikansk ignoranse, terrorparanoia og menneskerettighetsstridige behandling av terrormistenkte. Som marihuanaelskere er de to i tittelrollene allerede i utgangspunktet på kant med loven, og deres fredfulle om enn antiautoritære holdninger, bringer dem hele veien til Guantanamo.

I motsetning til Spurlock som aldri tør å gi en klar adresse til den milde kritikken sin, forsøker i hvert fall «Harold and Kumar» å undergrave deler av den amerikanske antiterrorpolitikken. Deres nemesis er en fornøyelig rasistisk sjef for Homeland Security med en cheneysk forakt for den amerikanske konstitusjonen (han bruker den bokstavelig talt til å tørke seg i rumpa med). Men etter hvert som de to vennene rømmer lengre og lengre fra Gitmo, forsvinner den satiriske brodden i filmen inn i en hasjtåke, bare for å bli erstattet av pubertal og totalt ufarlig sexhumor.

I den poengterte nye boka «Strange Bedfellows: How Late-Night Comedy Turns Democracy into a Joke» skiller engelskprofessoren Russell Peterson mellom det han kaller pseudosatire og ekte satire. Den tidligere stand up-komikeren hevder at samtlige av vertene for de store amerikanske fjernsynskanalenes talkshow (Jay Leno, David Letterman, Conan O’Brian) bedriver det førstnevnte: vitsene angriper mannen ikke ballen.

De gjør narr av politikernes karaktertrekk (stygg, dum osv.), men skyr unna selve politikken. Humoren preges av en kynisk ironisering uten politisk brodd og støter ikke andre enn politikeren selv. De er da også betalt til å tåle det, og beviser nettopp det med å være hyppige og selvironiske gjester på showene. Peterson lokaliserer opprinnelsen til denne antipolitiske humoren i amerikanernes inngrodde forakt for folkevalgte. Like mye som amerikanere er stolte av landet sitt, er de mistenksomme mot vedkommende som er satt til å styre det. Å le av politikere er noe alle kan enes om.

Det er omtrent like kontroversielt som å le av dumme terrorister. Når Morgan Spurlock latterliggjør bin Ladens huleboerstatus, plasserer han seg derfor i dette trygge og aldri provoserende Jay Leno-territoriet. Der finner vi også den karikerte terroristhumoren i «Get Smart» og «Don’t Mess with the Zohan».

Ekte satire, ifølge Peterson, preges derimot av en oppriktig indignasjon. Det er en måte å bruke humoristiske grep til å kritisere seriøse og høyst reelle problemer. Han framhever Jon Stewart og Stephen Colbert som eksponenter for den ekte satiren. Peterson peker på sistnevntes tale under korrespondentmiddagen i 2006 - der han gikk til frontalangrep på både Bush og et tannløst pressekorps - som et spesielt godt eksempel på satire som angriper innholdet i politikken og ikke politikeren. Hvor er så Hollywoods svar på Colbert?

På samme måte som de store tv-selskapene, opererer filmstudioene i en kommersiell virkelighet der frykten for å støte noen er større enn ønsket om å sparke fra seg. Derfor har regissørene av «Harold and Kumar» understreket at filmen er patriotisk, og verken høyre- eller venstreorientert.

Den samme humorobjektiviteten finner vi igjen hos talkshowvertene som fenomenet EOO (equal-opportunity offenders), ifølge Peterson. For å unngå anklager om et politisk ståsted, sørger de alltid for å slå i alle retninger.

I et slikt perspektiv er «War, Inc» forbilledlig uredd. Denne framtidsfabelen om verdens første land (siden 1800-tallet) invadert av et privateid selskap, påfører smertende spark mot den outsourcete krigføringen i Irak. Men den vågale viljen til hamre på den amerikanske strategien, gjør også veien til anstrengte overdrivelser beklagelig kort. Og det hele sukres med en klissete Hollywood-sentimentalitet.

Satire er mest effektiv når den er røff, kvass og ubehagelig nær virkeligheten (tenk "M*A*S*H"). Den kommende «Green Zone» (Paul Greengrass) har slik sett muligheten til å bli en satirisk klassiker. Filmen er basert på journalisten Rajiv Chandrasekarans bestselger om det absurde livet i den grønne sonen rett etter okkupasjonen av Irak. I boka beskrives det hvordan unge republikanere uten kjennskap til Midtøsten, ble ansatt til å gjenoppbygge et land i ruiner, med en befolkning som manglet det meste. Noe av det første spirevippene gjorde var å innføre røykelov.

Det kan bli en smertelig morsom film.

Ulrik Eriksen er filmskribent.