Terroristjakt og fredsbygging

Skal Somalia få fred må ikke verdenssamfunnet gjenta feilene fra Afghanistan, skriver Ingrid Samset og Torunn Wimpelmann.

DEN 8. JANUAR slapp amerikanske fly bomber over Somalia. Bombingen har fortsatt, om enn USAs rolle i fortsettelsen er uklar. Bombene falt over områder der tre terrormistenkte skal ha oppholdt seg, i skjul blant islamister som styrte Somalia inntil nylig. Mange i det internasjonale samfunn, deriblant Norges regjering, har tatt avstand fra bombeangrepene og uttrykt støtte til overgangsregjeringen som nå vil ta over i Somalia. Men overgangsregjeringen kan ikke skape fred uten å forhandle med islamistene, og bombingen vil gjøre den politiske dialogen i Somalia enda vanskeligere. De siste ukene har det blitt pekt på at situasjonen i Somalia står i fare for å utvikle seg til et nytt Irak, hvor en tilsynelatende rask seier har gått over i en langvarig konflikt som har tiltrukket seg såkalte jihad-kjempere på tvers av landegrenser. Men parallellen til Afghanistan er minst like slående. Både Somalia og Afghanistan har blitt åsted for USAs «krig mot terror». I likhet med Taliban-regimet i Afghanistan, etablerte islamiststyret i Somalia de facto kontroll over store områder etter lengre tids ustabilitet. Og som Taliban er islamistene i Somalia anklaget for å samarbeide med Al-Qaida og for å skjule terrormistenkte. Dermed er begge blitt gjenstand for amerikanske angrep. I 2001 ble det hevdet at Talibans retrett ga det internasjonale samfunn en historisk mulighet til å bidra til varig fred og utvikling i landet. Det samme hevdes nå om islamistenes tilbaketog i Somalia.

IMIDLERTID ER det mye som tyder på at de mange feilgrepene som er blitt gjort i Afghanistan står i fare for å gjentas i Somalia. Etter at Taliban var drevet fra makten ved amerikanske bomber, ble det igangsatt fredsforhandlinger. Men den tapende part, Taliban, fikk ikke delta i prosessen. I stedet ble Karzais regjering innsatt i Kabul med hjelp av internasjonale styrker og i taktisk allianse med krigsherrer. Mange av dagens problemer i Afghanistan kan spores tilbake til beslutningen om å utelukke Taliban fra fredsforhandlingene. Som i Somalia i dag, hadde regjeringen som ble innsatt av fremmede styrker i Afghanistan i utgangspunktet tynn legitimitet. Gjenoppblussing av konflikten i senere tid har videre bidratt til å undergrave dens legitimitet.I Somalia har både USAs tidligere tap i landet og opinionen hjemme hindret at amerikanske bakkestyrker er blitt satt inn. I stedet har Washingtons strategi bestått i å gå gjennom lokale aktører. Først engasjerte amerikanske etterretningsagenter krigsherrer i hovedstaden Mogadishu. Etter at krigsherrene mislykkes ble Somalia invadert av Etiopia. Nabolandet, med et sittende regime som også har sine egne interesser i å invadere Somalia, ønsket å innsette den svake og lite populære somaliske overgangsregjeringen som inntil da hadde holdt til først i eksil, så i en somalisk provinsby. Invasjonen ble utført med USAs taktiske støtte, og er altså blitt etterfulgt av amerikanske bombeangrep. Som i Afghanistan kontrollerte den internasjonalt anerkjente regjeringen bare en liten bit av landet da den ble reddet av en militær intervensjon utenfra.

DETTE ER ET tynt fundament for den fredsbyggingen som det internasjonale samfunn nå blir bedt om å bidra til. Amerikansk press fikk FNs Sikkerhetsråd til å vedta at en afrikansk fredsbevarende styrke skal settes inn. Mange afrikanske land nøler med å bidra, gitt at den nye regjeringen er innsatt ved hjelp av nabolandets militærstyrker. Det kan skape en farlig presedens. Overgangsregjeringen i Somalia fremstilles nå av mange som den legitime og nærmest eneste politiske instansen i Somalia. Imidlertid har denne regjeringen, som består av tidligere krigsherrer og fraksjonsledere, blitt til som et resultat av en lang rekke forhandlinger utenfor landets grenser. Den har hatt minimalt med støtte fra befolkningen og var inntil nylig ute av stand til å bevege seg utenfor et provinsbyen Baidoa. Islamistene, derimot, styrte store deler av sør-Somalia fra hovedstaden Mogadishu fra juni til desember 2006, og de reduserte volden mer enn noen andre hadde vært i stand til siden begynnelsen av 1990-tallet, noe folk satte stor pris på. Riktignok representerte de islamske domstolene en mer radikal form for islam enn den somaliere flest ser ut til å stå for, og mange mislikte noen av de strenge reglene som ble innført. Det som ble skapt av dette styret var likevel en skjør fred.

DET VAR DENNE skjøre freden verdenssamfunnet skulle ha gjort enda mer for å styrke, gjennom å fremme en dialog mellom overgangsregjeringen, islamistene (som derigjennom kunne ha bitt mer moderate), krigsherrer og klanledere. En slik dialog er fremdeles den eneste veien til fred; langt viktigere enn fredsbevarende styrker. Problemet er at Etiopias invasjon og USAs bombing har gjort utsiktene for en slik dialog mye dystrere. Partene har nå mindre insentiv for å samtale og mer insentiv for å bruke vold.Her er erfaringene fra Afghanistan spesielt relevante. De viser at det er vanskelig å skape fred i en kontekst der den USA-initierte krigen mot terror har skapt mye av rammebetingelsene. I kampen mot Taliban baserer amerikanske styrker - nå også Nato-styrker - seg i stor grad på taktisk bruk av luftangrep med bombing og raketter for å redusere tap blant egne bakkesoldater. Det har ført til store sivile tapstall.

I SOMALIAS tilfelle skal bombeflyene ha ført til mange drepte. Det er snakk om minst flere titalls døde. Om den ettersøkte terroristtrioen skulle være blant de falne, rapporteres det at bombingen har skapt sterke negative reaksjoner både i områdene der den har funnet sted og blant somaliere i andre deler av landet, gitt ødeleggelsene og lidelsene den skaper. Bombingen vil trolig øke oppslutningen omkring islamistene, spesielt siden presidenten i overgangsregjeringen har uttalt at USA har rett til å bombe terroristmistenkte i landet. Selv om moderate islamister skulle være interessert i en dialog etter USAs maktdemonstrasjon vil fortsatt bombing lett kunne isolere dem i bevegelsen og styrke de militante, både i og utenfor Somalia. Etter at Al-Qaidas nestleder appellerte til muslimer i alle land om å dra til Somalia for å kjempe hellig krig, blir det enda vanskeligere for de moderate islamistene å vinne frem.I Afghanistan ser man nå konsekvensene av å la krigen mot terror legge premissene for fredsbygging. Som følge av slike prioriteringer ble Taliban møtt med en utelukkende militær strategi til tross for at de senhøstes 2001 kontrollerte rundt 90 prosent av landet. Vi ser resultatet i dag: at terroristjakt og fredsbygging ikke går hånd i hånd, ei heller bombing og dialog. Bombing er nærmere forbundet med underkastelse og seier, som så langt ikke har virket for å bygge fred i Afghanistan. Det er lite trolig at det vil fungere annerledes på Afrikas Horn. USAs strategi med å bruke Somalia som slagmark for krigen mot terror må derfor bli langt sterkere utfordret av det internasjonale samfunn.