Oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja:

Testamente før den siste olje

Hvis Ap og Høyre går sammen om å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeleting, kan de begynne på et politisk testamente. Det vil lyde omtrent slik, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Vi bekrefter herved, i vitners nærvær, at vi skriver dette av fri vilje og at vi er ved våre fulle fem. Som statsminister og leder for det største opposisjonspartiet på Stortinget har vi valgt å skrive dette i fellesskap. Det kan betraktes som et forlik, en god norsk tradisjon.

Året er 2017, og vi har nettopp lagt bak oss et stortingsvalg der klima kom høyt på dagsorden. Klima var blant temaene velgerne oppgir som deres viktigste saker, og for første gang oppsto det en reell debatt mellom politikere i alle partier om framtida til norsk oljepolitikk.

Nå er det hele over, gudskjelov. Miljøkampen fikk mager uttelling på Stortinget. Partiene som til nå har brukt store deler av sin politiske kapital for å sørge for vern, har havnet i en vrien parlamentarisk situasjon eller er spilt ut over sidelinja. Det har gitt oss en gyllen mulighet. Vi kan nå slå våre pjalter sammen og vurdere å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja (heretter: LoVeSe) for oljeleting. Vår klimapolitikk ligger dermed på dødsleiet, og vi finner det derfor naturlig å gå til det dramatiske skritt å skrive vårt klimapolitiske testamente.

Dette vil antakelig ikke falle i god jord. Motstanden øker. To av tre nordmenn vil la oljen i området ligge, det er også nå flere av våre egne velgere som vil verne heller enn å bore. Bare se for dere hvordan folk vil reagere når boreriggene trekkes ut mot Lofotveggen. Mange av våre kjære Høyre-velgere vil lure på hvor i all verden de skal gå, må de nå alle sammen stemme taktisk på Venstre? Arbeiderpartiets velgere vil renne mellom fingrene våre, mens vi for alvor mister grepet om enda en av samtidas fremste politiske utfordringer. Men skitt, au. Dette står fortsatt i våre partiers programmer. Skreifisket i Lofoten har fått boltre seg alene i tusenvis av år, det får holde. Debatten om utvinning i LoVeSe har rast siden 1970-tallet, og nå er tida endelig inne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, tida er faktisk knapp. Verdenssamfunnet har ratifisert Paris-avtalen som skal holde oss under 2 graders oppvarming, helst ned mot 1,5 grader. Karbonbudsjettet – hvor mye CO2 vi kan slippe ut i atmosfæren uten å krysse grensen for irreversible, selvforsterkende og katastrofale klimaendringer – er kanskje brukt opp allerede om fem år. Verden har funnet, og begynt å utvikle, flere fossile reserver enn klimaet kan tåle. Orkaner, som henter mer styrke som følge av høyere temperaturer, knuser og oversvømmer natur og sivilisasjon.

Som om ikke det var nok: sol- og vindkraft blir stadig billigere, og investeringene går i taket. Prisen på batterier har falt med 80 prosent siden 2010. Fornybarrevolusjonen truer. Oljen og gassen kan bli ulønnsom. Folk begynner å få opp øynene. Dette er alvorlig. Det haster å få i gang pumpene.

Å la olja ligge er det samme som å la det stå igjen kake på kakebordet, og vi i Arbeiderpartiet og Høyre vil ha kaka vår, og spise den også. Å reagere på det er urimelig. Vi har dessuten etablert oljefondet, på den måten får alle borgerne kakesmuler i overskuelig framtid. Utakknemligheten kjenner ingen grenser.

Vi etterlater oss også følgende: Arbeiderpartiet har inngått et kompromiss om vern av enkelte, oljetomme områder i LoVeSe. Dette kan nok vi i Høyre også gå med på. Det skulle bare mangle. I tillegg legger regjeringspartiene igjen et stykk klimamelding. Meldingen er et flott oppsussingsobjekt med potensiale – det mangler bare konkrete tiltak for utslippskutt. Det kan dere kjøpe av EU. Bruk oljefondet. Regjeringen kan også by på en rapport om grønn konkurransekraft, der alle tiltak krever så mange penger at det tilsammen blir dyrt og umulig. Dette får dere til. Vi overleverer også en drivstoffavgift som er bittelitt høyere, men ikke mer enn at miljøvennlig biodrivstoff blir konkurransedyktig. For ikke å glemme: Arbeiderpartiet vil ha masse biodrivstoff innen 2030, det gjelder bare å finne ut hvem som vil lage den og hvordan.

Helt til slutt: Våre arvinger får også tre stykk testanlegg for CO2-fangst og lagring. Aldri gi opp drømmen!

Vi har også plassert milliarder i et regnskogfond til uoversiktlige regimer. Follow the money.

Vi har også satt av penger til å bevare litt myr. Kjekt å ha hvis man en dag føler behov for å synke ned og forsvinne i skam.