MAKTAS MENN, BYGDEORDFØRERVERSJONEN: Vågå-ordfører Rune Øygard ble dømt til fire års fengsel for overgrep mot en mindreårig jente. Han anket på stedet. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
MAKTAS MENN, BYGDEORDFØRERVERSJONEN: Vågå-ordfører Rune Øygard ble dømt til fire års fengsel for overgrep mot en mindreårig jente. Han anket på stedet. Foto: Tore Meek / NTB ScanpixVis mer

«Testen er om du ville akseptert at Jens Stoltenberg gjorde det»

Marie Simonsen skriver om den skandaløse politikerhøsten.

Norge har ingen adel. Vi har en liten overklasse uten stor innflytelse, en bred og velstående middelklasse og ingen opprørsk arbeiderklasse. Den norske makta er i regjeringen, i Stortinget og kommunene.

Politikerne er vår adel. Våre aller ypperste. De som styrer våre liv, lager lover og regler og gjennom det setter en slags moralsk standard.

Det er dermed ikke rart vi gransker deres hjerter og nyrer og ser hvordan de bruker sin makt og selv lever. Høstens skandaler er klassiske. De har avslørt at politikere har misbrukt sin posisjon til å utnytte sine undersåtter.

«Downton Abbey»-forfatterne kunne ikke skrevet manuset bedre. Dette er herskapet som benytter seg av maktas privilegier. Godseieren som tar seg til rette. Eldre menn har ligget med yngre kvinner som de har makt over. Det er den eldste historien i verden.

Likevel er folk overrasket og sjokkert. Det burde de ikke være.

At det skjer i Arbeiderpartiet, gjør det bare mer pikant, men ikke mer overraskende. Der mye makt er samlet, vil maktbruk aksepteres på flere plan. Jeg påstår ikke at Ap har velsignet overgrep, men med makt og framgang følger stor frihet og liten motstand. Man tillater mer og ser mellom fingrene på dem som er viktige for partiet. Noen må gå for bagateller, andre slipper unna med hva det skal være. Ferskingen Manuela Ramin-Osmundsen ble støtt ut for å ha drukket et glass vin med venninner, mektige Trond Giske blir hegnet om etter å ha brakt halve Trøndelag i posisjon.

Slik er politikken. Og slik er politikkens adel.

Ikke bare i Ap, men det er lov å stille høye krav til et parti som har frontet likestilling i enhver forstand av ordet. Det gjør de dessverre ikke selv.

Det er en grunn til det, og det handler nettopp om et adelskap. Ap tilhører den øverste politiske adel, hvor posisjon gir uante privilegier. Tross ideologi, oppfører de privilegerte seg som alle andre utvalgte. Det oppstår et hierarki som er til forveksling lik det de angivelig bekjemper; med den samme hakkeorden og maktubalanse. En overklasse skiller seg ut, med makt til å løfte andre opp.

Det er det som gjør høstens skandaler ekstra ille for Ap. De er vonde for jentene som er rammet, men forteller også om en partikultur hvor eldre menn føler de har visse rettigheter og hvor det har vært godtatt.

MAKTAS MENN, PRESIDENTUTGAVEN: Bill Clinton og praktikanten Monica Lewinsky poserer sammen i Det hvite hus. Senere ble Clinton stilt for riksrett for å ha løyet om deres forhold. Foto: AP / NTB Scanpix
MAKTAS MENN, PRESIDENTUTGAVEN: Bill Clinton og praktikanten Monica Lewinsky poserer sammen i Det hvite hus. Senere ble Clinton stilt for riksrett for å ha løyet om deres forhold. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer

Høstens avsløringer er selvfølgelig ikke noe nytt. Det var tvert om et mer utbredt maktmisbruk tidligere, både i pressen og politikken, og en gjensidig avtale om at det snakket man ikke om. På den sagnomsuste Tostrupkjelleren, hvor politikere og journalister drakk og lå sammen, så jeg sider av politikere som først sjokkerte meg. Det skulle litt til. Jeg hadde nettopp vært korrespondent i London og sett min del av politiske sexskandaler. Det toppet seg da den britiske sportsministeren David Mellor ble tatt på fersken med en prostituert. Overskriften i The Sun neste dag lød: «Made love in a Chelsea-T-shirt - scored twice» med et glisende bilde av ministeren i den selvsamme favorittrøya.

Etter min første kveld på Tostrup sa en kollega tørt da han så min storøyde forundring; nå er jomfrudommen tatt.

Han mente jeg hadde trodd for godt om politikere og trengte sårt en virkelighetsjustering.

Det var kanskje sant. Det var en oppvåkning å se respekterte politikere oppføre seg som tullinger på julebord. Eller vanlige mennesker, som det heter. Når lesere mener jeg ikke ser politikere som mennesker, kan jeg forsikre at det gjør jeg.

Eller som de sa om Bill Clinton: altfor menneskelig. Den ballstyrige Clinton er den første presidenten som er stilt for riksrett for å ha forsynt seg av praktikantene, men var neppe den første som gjorde det. Hans forgjenger John F. Kennedy foretrakk blondiner, men det ble først allment kjent flere år etter hans død.

Det er umulig å forstå selv Vågå-ordførerens oppførsel uten å se den i et slikt historisk maktperspektiv.

Det nye er at jenter, kvinner og for den saks skyld gutter som i Birkedal-saken, sier fra, og at vi i pressen skriver om det, om enn ikke så direkte som våre britiske og amerikanske kolleger.

Det skjer fortsatt at noen utbryter indignert: Men skal vi ha feilfrie politikere? Som om det å utnytte sin posisjon til å få sex er noe vi alle gjør gitt anledningen og derfor bør godtas som en menneskelig svakhet. Det er ikke det. Det er faktisk forbudt i straffeloven.

Slike utsagn kommer ofte fra Tostrup-generasjonen, som ikke ser at tidene har forandret seg. Som et minstekrav må vi forvente at politikere ikke bryter loven, eller forgriper seg på mindreårige.

Skal vi stille ytterligere krav, eller er lista lagt ved mindreårige? Jeg tenker at testen er om du ville akseptert at Jens Stoltenberg gjorde det.

MAKTAS MENN, VINTAGE ÅRGANG: Ingen skrev om John F. Kennedys eskapader. Foto: AFP / NTB Scanpix
MAKTAS MENN, VINTAGE ÅRGANG: Ingen skrev om John F. Kennedys eskapader. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

Riktignok legger det visse begrensninger på statsråders og folkevalgtes liv. Vi kan kanskje ikke forlange at de er alkoholfrie og går på ski til Kikut hver søndag. Men det er ikke urimelig at sjefen setter standarden.

Hva ville Jens gjort?

Eller hva ville Erna gjøre, for den saks skyld, selv om jeg må innrømme at likestillingen er ikke kommet så langt at det er en reell sammenlikning.

Politikere styrer våre liv fra vugge til grav med påbud, forbud, tilsyn, ettersyn, skatter og avgifter. De har en enorm makt over vår hverdag.

Du trenger ikke være psykolog for å skjønne at reaksjonene på feiltrinn, små eller store, har med det å gjøre. Det ligger en viss skadefryd i fordømmelsen, som handler om byggetillatelser, ernæringsråd og annen politikk borgerne må tåle i hverdagen. Politikerne må svare for alle sine lover og regler ved selv å følge dem til punkt og prikke.

Det er heller ikke rimelig, men forståelig. Politikere er vår tids adel. Når jeg hører partier fra både høyre og venstre krangle om fellesskapets penger som om det er deres egne, kan de minne om godseieren på «Downton Abbey» som gir almisser til undersåttene. De er bare ikke enige om hvor mye og hvordan.

Men han er jo velmenende og grei, godseieren.

Godseieren for tida er Jens, en hyggelig kar, akkurat som Lord Grantham, men du vet han ikke har full oversikt over hva som foregår rundt og under ham.

Han blir like overrasket som resten av oss når det viser seg at hans betrodde ordfører har misbrukt en yngre jente. Selvfølgelig tar han på det sterkeste avstand fra en slik oppførsel.

Men det skjedde ved hans hoff. I hans tid. Adelskapet forplikter.