Tett og intenst maktspill

«Tilbake til Ibsen selv» kan stå som en konklusjon på Nationaltheatrets to egenproduksjoner under Ibsen-festivalen. Også Terje Mærlis sjakkspill-thriller-versjon av «Rosmersholm» har et distinkt regipreg, men først og fremst er det Ibsens egne skarpe og tette replikker som får briljere i oppsetningen.

Et herskapshus der barna aldri har grått og de voksne aldri har ledd, er selvsagt en perfekt setting for et mordmysterium. Terje Mærli presenterer da også sin «Rosmersholm» som en real krimgåte: Hvorfor kastet salig fruen på Rosmersholm seg ut i Møllefossen? I opprullingen ikke bare innhenter fortiden stykkets to hovedpersoner, enkemannen Johannes Rosmer og den unge kvinnen i huset, Rebekka West, fortiden blir til slutt så lammende, kvelende og krevende at den sluker framtiden til de to også.

Driv
En slik rød krimtråd har Mærli full dekning for i teksten. Men han gjør mer. Med kirurgisk presisjon bruker Mærli usynlig skalpell på teksten så Ibsens replikker framstår om mulig enda mer virtuose. For noen dialoger, og for et driv! Hollywood hadde gitt millioner for en manusforfatter av Ibsens kaliber.

Men Mærlis logisk konsekvente og hvasse iscenesettelse viser også hvordan viljen til makt, viljen til å styre, kontrollere og bruke mennesker til sine formål, er drivkraften for de fleste av stykkets personer. Hva man sier, er ikke nødvendigvis hva man mener. Eller egentlig vil. Livet og kjærligheten som maktspill, et sjakkspill hvor det gjelder å overveie sine trekk. Scenograf Tine Schwabs sjakkbrettgulv og Rosmersholms anegalleri som bysteliknende sjakkbrikker, følger denne ideen fullt ut. «Jeg må ut av dette spillet», sier da også Rebekka West rett før livet slår kongen og dronningen på Rosmersholm sjakk matt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når replikkene klinger så klart og har sånn energi, er det naturligvis skuespillernes fortjeneste. Og det er et gnistrende ensemble som behersker scenen. Fra Wenche Foss humoristiske pustehull som den ordknapt megetsigende hushjelpen madam Helseth, over de to politisk kalkulerende maktpersonene rektor Kroll (Svein Scharffenberg) og redaktør Mortensgård (Eindride Eidsvold) samt Ole-Jørgen Nilsen som verdens eldste wannabe-forfatter, den ukuelige og forsofne Ulrik Brendel, til de to hovedpersonene.

Bjørn Skagestad og Laila Goody driver hverandre framover som veddeløpshester i spillet, lar det dulgte bli ant, og det åpenbare bli skjult, smyger seg rundt søyler og gir Johannes og Rebekka dybde og kjøtt og blod. Hun som en femme fatale med kokett Synnøve Solbakken apparisjon, han som et lett offer på ideologenes marked med sin naive idé om å adle sinnet.

Forlatt

Det er muligens for drøyt å påstå at våre to fremste Ibsen-regissører, Stein Winge og Terje Mærli, er gått hen og blitt nyfrelste Ibsenfundamentalister. Men det er påfallende med «Brand» på hovedscenen og «Rosmersholm» på amfiscenen at tyngden er på teksten og ikke på allehånde regiteaterpåfunn. Den modernistiske tvangstrøyen kalt «fornyelse», synes omsider forlatt. Teksten er ute av skapet på Nationaltheatret, og tør stå fram. Man skal være forsiktig med å kalle det en ny frigjøring eller en trend, for allerede på torsdag presenteres Torshovteatrets og Øyvind Bergs egenutgave av «Lille Eyolf». Men det er i hvert fall en observasjon.