Tett på galskapen

Strålende andrebok fra prisbelønt forfatter: snakkeblues for fem stemmer og et hjelpeløst offer.

BOK: Det blir feil å si at det er en fest å lese Carl Frode Tillers andre roman, «Bipersonar». Den er gjennomført mørk, tragisk og uten halmstrå av håp. Det er likevel en stor opplevelse å bli ført så tett innpå de traumene som Tillers romanfigurer sliter med.

Carl Frode Tiller fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for debutromanen «Skråninga» i 2001. Om han har slitt med prestasjonsangst under arbeidet med bok nummer to, merkes det i alle fall ikke på resultatet. Det er en roman så gjennomført original i stil, språk og komposisjon, at det er lett å la seg forføre.

Galskap

Det som imidlertid imponerer mest er at Tiller skriver inn så mye pust og liv og individualitet i sine fem fortellerstemmer - alle menn og alle bipersoner - at de formelig reiser seg opp fra sidene og snakker rett til leseren i sitt eget toneleie. Og det er alt annet enn fotball og fisketurer de snakker om. Dette er menn som på forskjellige måter lever tett på galskapen.

Bindeleddet - den egentlige bipersonen ettersom forfatteren ikke har forsynt ham med noen egen fortellerstemme - er Thomas Isaksen, bluesmusiker med et tragisk ekteskap bak seg. På et punkt langt ute i romanen klager Thomas over at han er biperson i sitt eget liv, og det er kanskje en riktig erkjennelse. Han er den som rammes av alle tildragelsene; den levende målskiva for alle de varmesøkende rakettene som kalles tragedier.

Først ute med fortellingen sin er Kjell, Thomas' eldste sønn, men bare en guttunge med en lav stemme og en knugende angst som i en snakkeblues. Hans mor med tomt blikk på stedets pleiehjem, og han stritter imot at faren stifter ny familie. Like knuget er Thomas' bror, den dypt religiøse Ivar som har overtatt farsgården - med moren på kjøpet. Han er i skvis mellom mor og kone.

Den mest fandenivoldske fortelleren er gamlingen Marselius, Thomas' nye svigerfar. Han svek sin kone og datter og sitter på gamleheimen så full av spit og edder og galle at han nesten er som klippet etter mal av en Olav Duun-skikkelse. Han blir til og med bortvist fra sin kones begravelse og han blir stående som et verbalt høydepunkt i romanen.

Peter, Thomas' yngste sønn, snakker til oss i en oppjaget og medisinert form for «stream of consciousness». Når han mister kontrollen, får det tragisk utgang; han er som et dyr trengt opp i et hjørne, hjelpeløst og livsfarlig på samme tid.

Forfatterrollen

Disse menneskene bidrar til at Thomas Isaksens liv faller fra hverandre. Han vet til slutt ikke annet enn å appellere til siste fortellerstemme, forfatteren Arnt. Med egne traumer og flust med whisky innabords reagerer Arnt slik: «...eg ser besøket hans som ei tiggarferd om medynk, meir enn eit faktisk ønske om å snakke ut med nokon om kor vanskeleg han har det, for vanskeleg har han det jo, det veit jo eg, som har skapt denne romanfiguren, og har sett kva han har vorte utsett for...»

Klisjeen om at romanfigurer begynner å leve sitt eget liv, uanfektet av hva forfatteren hadde planlagt, får ny mening i Tillers roman. Kan man skape kunst med politisk kraft i dag, spør Tillers forfatter. Selv har Carl Frode Tiller i alle fall demonstrert at det fortsatt kan skapes kunst med psykologisk kraft.

GJENNOMFØRT MØRK: Carl Frode Tiller (f. 1970) er forfatter, historiker og musiker/låtskriver i bandet Kong Ler. Hans andre roman er ingen fest å lese; til det er den for mørk. Men den gir en stor opplevelse, mener Dagbladets anmelder.