Tett på Intimteatret

I dag skal ordene bryne seg på virkeligheten. Setning for setning skal løfte seg opp fra papiret og få utvidet mening gjennom skuespillerne. I dag skal forfatterne Øystein Lønn og Karin Fossum høre sine første scenestykker tolkes av andre.

Vi er på Intimteatrets aller første leseprøve, en magisk dag på skuespillenes vei fra papir til scene. Nå to nye, norske stykker med urpremiere 4. februar på Det Norske Teatret, i Merete Skavlan og Gerhard Knoops regi.

15 mennesker rundt et bord i et nakent rom med kaldt neonlys. Ute desembermørke og tett snødrev over ødslige tak, en ufrivillig, men foreløpig passende scenografi rundt den svarte humoren, dysterheten, de ensomme menneskene som langsomt skal avdekkes gjennom Lønns «Hva skal vi gjøre i dag?» og Fossums «Vi bestemmer».

To vidt forskjellige forfattere. Felles for dem er litterære priser og medgang, at bøkene deres nå skal filmes og at de debuterer på teater.

Psykopat

Felles for stykkene deres er fravær av lykke, skjønt hos Fossum aner man en viss lettelse blant de tre som er samlet etter en begravelse; mor, sønn og svigerdatter. Det går ikke mange minuttene før vi forstår at døden har befridd dem fra en tyrannisk ektemann og far. En psykopat.

Lønn skildrer et fenomen i velferdsstaten. Ressurssterke tapere, stengt ute fra det daglige, trygge som en arbeidsplass faktisk er. Arbeidsløse mennesker som ikke vet hva de skal gjøre i dag. Identifikasjonen vil være der også blant pensjonister og andre som føler seg til overs. De har ikke lenger et sted de hører til.

Kan man leve verdig videre når ingen lenger trenger en? Er det da livsløgnen trenger seg på? Kan man leve videre med hat, svik og skyld? Betyr det at det er løgn, hvis vi ikke får hele sannheten?

Spørsmål på spørsmål kommer mens man lytter. Svarene får man ikke før urpremieren 4. februar. Men ikke alle. Et tegn på godt teater.

Vanskeligere

- Dette var rart, kjemperart, utbryter Karin Fossum når skuespillerne Elsa Lystad, Ove Christian Owe, Ines Prange og Sigmund Sæverud har lest hennes stykke til ende.

- Hadde jeg hatt blyant, ville jeg strøket noe her og nå. Dere gjorde det tydelig, sier hun til skuespillerne, som gjennom blikk-kontakt, små gester og intuisjon allerede er på vei til å forme menneskene i stykket.

- Dere står fritt til å rette og stryke.

I pausen forteller hun hvor mye vanskeligere det var å skrive teater enn romaner.

- Jeg visste ikke hva jeg gikk til da jeg sa ja til dette, fordi man i et skuespill ikke har fortellerstemmen til hjelp. Alt skal sies gjennom replikkene.

- Alt ble tydeligere, mer konkret da jeg hørte skuespillerne, sier Øystein Lønn, som også har vært tilhører til noe han bare har lest.

Nå er det straks hans tur til å oppleve skuespillerne; Ines Prange, Jørgen Langhelle, Ove Christian Owe og Turid Gunnes, hans fire personer som tror de har funnet noe å fylle tomheten med.

Et gap

- Jeg håper de klarer å tilføre den dramatiserte novellen noe i overgangen til teater. Jeg vet så lite om drama, så mye om novellen. Det er et gap mellom dem, jeg har hatt god bruk for teatermannen Gerhard Knoop i samarbeidet. En novelle er kompakt, der må ikke være for mye, ikke for lite.

Smil når ansiktet hans, mens skuespillerne leser seg gjennom sidene og menneskene på papiret klarner og får liv.

Og etterpå.

- Det er helt riktig det du gjør med Fred, sier han til skuespiller Jørgen Langhelle.

Skuespillerne spør, vil ha tolkninger.

- Jeg har lest så mange glupe tolkninger av kritikere. Jeg skal ikke komme med noen nye. Stryk det dere vil, gjør det dere føler er riktig.

- Dette var vellykket. Jeg er trygg, sier Lønn.

Og så kan arbeidet begynne...

ØNSKEFORFATTERE: -Bare stryk, gjør det dere føler er riktig, sier Øystein Lønn og Karin Fossum til skuespillerne. Om to måneder debuterer de som dramatikere.