Tett på Norge

Ei bok som stimulerer oss til å tenke selv. Både om det som står der, og det som ikke står. For eksempel hvorfor vi ble som vi ble.

Bind 2 av Norsk idéhistorie har fått den treffende tittelen «Tankeliv i den lutherske stat», fordi den statlige lutherdommen var den viktigste ideologien i denne perioden: 1537- 1814. Forfatterne er Nils Gilje, professor i filosofi og kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie ved universitetet i Oslo. Kirkehistorikeren har fått godt armslag, samtidig som filosofen her og der dukker opp med forfriskende nylesninger av en del sentrale tekster om nordmenns identitet og tanker om naturen.

Selektiv

Tolkningene av den historiske og topografiske litteraturen i perioden konkluderer med at forfatterne hadde et sterkt følelsesmessig engasjement til forsvar av det de oppfattet som viktig og verdifullt i det norske samfunnet og i norsk kultur.

Særlig stimulerende er det å lese analysen av Absalon Pedersøn Beyers «Om Norgis rige», der det gjøres sannsynlig at den avspeiler diskusjoner i Erik Rosenkrantz' hoffmiljø på Bergenhus i 1560-åra. Her kommer motstridende oppfatninger fram: Det var en ulykke for Norge ikke å ha sin egen konge, men skatten ble mindre når man ikke alene skulle fø på kongen!

Boka er selektiv. Mye er valgt bort, f.eks. savner jeg en omtale av Christianias fremste forfatter på 1700-tallet, Christian Braunmann Tullin. Men det som står, er spennende nok, forfatterne er dyktige pedagoger som redegjør klart for til dels innfløkte ideer, bl.a. hvordan tradisjonelle forestillinger levde side om side med krav til at påstander burde bygge på etterprøvbare erfaringer. Av og til er de for raske i sine sammenfatninger om forholdene i det norske samfunnet, men unøyaktighetene er til å leve med både for leg og lærd.

Tvangsreformert

Forfatterne har ikke bommet på hovedsaken: den sterke sentralstyringen av det offentlige tankelivet slik det kom til uttrykk på trykk. Reformasjonen kom til Norge som et massivt overgrep mot den nasjonale folkekirken og folketroen.

Den militært overlegne dansk-tyske kongen gjorde seg til både pave og keiser for den nye statskirken. Dette er ofte blitt tonet ned i historieskrivingen i ettertid. Men nettopp fordi Norge ble tvangsreformert, kom vårt land til å bli mer sentralstyrt fra København enn det som var vanlig i andre land - ja enda mer sentraldirigert enn det som kommer fram selv i denne prisverdig klare framstillingen. Det var ikke bare universitet nordmennene ikke fikk: Skolevesenet ble forsømt, biskoper i Norge fikk nesten aldri holde egne bispemøter, ei heller møter med prestene i sine bispedømmer - alt i motsetning til praksis i Danmark. At det ikke kom noe boktrykkeri i Norge før i 1643, hang også sammen med denne politikken.

Overdriver

Denne boka gir folkets religiøse forestillinger en stemoderlig behandling. Her har forfatterne vært mer kirketro enn selv enkelte eldre kirkehistorikere var - jeg tenker særlig på Anton Christian Bang (1840- 1913) som ble biskop i Kristiania, men hadde øynene mer åpne for folkets religion og den folkelige motstanden mot den fremmede kirken. Seinere interesserte også Oluf Kolsrud (1885- 1945) seg for denne motstanden. Her merker vi mest til det i den spennende omtalen av demonologien. Her kommer det forbilledlig klart fram at den teologisk inspirerte påstanden om at den folkelige magien var et satans verk, ga støtet til hekseforfølgelsene.

Som følge av den svake interessen for vanlige menneskers tanker overdriver forfatterne omfanget av haugianismen, i tråd med den kirkehistoriske tradisjonen. Det som står, er godt og interessant, selv om jeg synes man i for stor grad følger den tradisjonelle kirkehistoriske framstillingen om at det var de rasjonalistiske prestene som provoserte Hauge til å starte sin virksomhet. Samtidig kommer det her nesten ikke fram hvor knallhardt Hauge angrep prestene for deres overklasseliv, et produkt av at kirken etter 1537 var blitt en ensidig øvrighetskirke.

Skarpsindig

Men de fleste nordmenn ble ikke haugianere, og utlendinger som reiste i Norge i andre halvdel av 1700-tallet, ble slått av hvor muntre norske bønder var.

Ulærde folk var i stand til å tenke uortodokst, som f.eks. Halvor Rollefsson (1743- 1838) på garden Eikjarud i Bø i Telemark. En Kristi himmelfartsdag på slutten av 1700-tallet kom nabokona Bergit Åse gående med salmeboka over gardstunet og skulle til kirke. «Horre ska du av i dag?» sa Halvor. «Å, i dag vi eg te kjørka å høre presten prekar om at Kristus for te himmels,» sa Bergit. «Ikkje meir for han te himmels hell møkkakjerra mi der kjem te å fara te himmels,» sa Halvor. Han var så klok at folk kom langveis fra for å rådføre seg med ham - alt ifølge Stian Henneseids Bø-soga II, Gards- og ættesoga, band 1 (Bø 1982, s. 329), som er bygd på opptegnelser gjort av læreren Gregar Nordbø fra 1875. Det var neppe slike samtaler Bergens-bispen Erik Pontoppidan hadde ført med vestlandsbønder, men i sin norgesbeskrivelse fra 1753 lovpriste han den norske bondens evner til dyp og skarpsindig tenkning - den var bedre enn mange presterte «af sine lærde videnskaber» (bind 2, s. 400).

Boka gir berettiget bred plass til tyske og danske teologer som øvde sterk innflytelse på kirkelige ideer i Norge. På ett punkt synes jeg den er for snill, og det er i den beskjedne plass som er gitt til Hans Poulsen Resen, som må være en av norgeshistoriens mektigste ideologer.

Savn

Som teologiprofessor i København i begynnelsen av Christian 4.s tid fikk han av kongen og hans kansler en nøkkelrolle i å definere hva som var den eneste gyldige lutherske lære. Seinere ble han biskop i København, og hele veien ga han støtet til utrenskinger av avvikere, både i professorkollegiet og blant biskopene. Slik var Resen et nyttig redskap for Christian 4. i den harde ensrettingen av kirke og tankeliv som er kalt den lutherske ortodoksi. Det sier sitt at man feiret hundreårsjubileet for Luthers motstand mot paven i 1617 med å utstede to forordninger mot trolldom og utenomekteskapelig seksualitet («leiermål»). Et av mine savn er at boka ikke tar for seg ideene om seksualitet, som førte til forfølgelse av all sex utenfor ekteskapet.

Et annet savn er at man ikke tar opp til drøfting tidas tanker om lov og rett, både sett ovenfra og nedenfra. Den viktigste idé i denne perioden var bøndenes forestilling om at kongen skulle forsvare lov og rett, slik at de stadig strevde for å få ham til å være rettferdig.

Ei bok som denne stimulerer leserens eget tankeliv, både når det gjelder det som står, og det som ikke står der. Den hjelper oss til å tenke selv!