Anmeldelse: «Hotel Mumbai»

Tett på terrordramaet

Nervepirrende og vond film, basert på autentisk terroraksjon i Mumbai i 2008.

TERRORENS GRU: Filmen er basert på det virkelige terrorangrepet i Mumbai i 2008, Video: Icon Vis mer

«Hotel Mumbai»

5 1 6

Action, drama

Regi:

Anthony Maras

Skuespillere:

Dev Patel, Anupan Kher, Nazanin Boniadi, Armie Hammer, Jason Isaacs

Premieredato:

14. juni

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Hotel Mumbai»

«Klaustrofobisk og nervepirrende»
Se alle anmeldelser

FILM: Gjesten er gud. Slik lød mantraet blant staben på det hyperluksuriøse Hotel Taj Mahal i Mumbai før det spektakulære terrorangrepet i november 2008. Og det er staben – kelnere, kokker, resepsjonister, kjøkkengutter – som trer fram som heltene i thrilleren «Hotel Mumbai», basert på de virkelige hendelsene da jihadister fra en pakistansk islamistgruppe angrep en rekke steder i den indiske havnebyen i en koordinert terroroperasjon.

Chef Oberoi

Regissør Anthony Maras har intervjuet overlevende og delvis basert filmen på dokumentaren «Surviving Mumbai». Hotel Taj Mahals legendariske chef Hermant Oberoi (spilt av Anupan Kher) har fått en framtredende plass i filmen; de andre karakterene er fiktive, som kelneren Arjun (Dev Patel), det indisk-amerikanske ekteparet Zahra (Nazanin Boniadi) og David (Armie Hammer) og den usympatiske russiske oligarken (Jason Isaacs). Det er chef Oberoi som insisterer på at gjestene er guder – i betydningen at man må redde dem framfor en selv – når personalet har muligheter til å flykte.

Katastrofefilm

«Hotel Mumbai» er en katastrofefilm med nervepirrende spenningsnivå. Helt fra de ti terroristene går i land i Mumbai fra en liten fiskebåt og starter serien av angrep, først mot en jernbanestasjon, deretter mot en kafé og så luksushotellet, suges man inn i et klaustrofobisk skrekkscenario. Volden er intens, resepsjonister og gjester skytes fortløpende, folk gjemmer seg bak skranker, søyler eller kafébord. Alt mens de unge terroristene styres av en stemme på øret, fra «Oksen» - lederen som aldri ble tatt: «Se dere omkring, brødre, se alt som ble røvet fra dere.» Og: «Vær tapre, mine løver, hele verden ser dere.»

Gjemmer baby

Filmen følger en gruppe gjester som, geleidet av personalet i skjulte baktrapper, tar seg opp i hotellets øverste etasjer til en angivelig «sikker» suite. Underveis utspilles hjerteskjærende scener; en barnepike som har gjemt seg i et skap og forsøker å roe en skrikende baby mens terroristene herjer rundt utenfor; bakbundne gisler som henrettes, resepsjonister som blir truet til å ringe gjester med beskjed om å komme ut av rommene for alt er trygt; håndgranater og bomber som detoneres mellom brokadetrukne møbler, fontener og blomsteroppsatser.

Naturalisme

Voldsscene er detaljerte og brutale. Det er vondt å se på, men det vilkårlige og fryktinngytende, det som er selve terrorismens hensikt og idé, kommer tydelig fram. Anthony Maras og hans medforfatter på manussiden, John Collee, har bevisst lagt seg på en naturalistisk linje. Den forsterkes ved at det på TV-skjermer, på hotellrommene eller andre steder der folk følger dramaet i Mumbai, vises autentiske nyhetsoppdateringer fra marerittet som varte i hele fire dager.

Ingen superhelter

Terrorfilmer, som Erik Poppes «Utøya 22. juli» og Paul Greengrass’ «22 July» og «United 93», har skapt debatt om hvor nært inn på terroristenes ideologiske motiver det er forsvarlig å gå. I «Hotel Mumbai», der Maras har hatt tilgang på opptakene fra kommunikasjonen mellom organisatoren «Oksen» og de ti «fotsoldatene», følges de tett. En scene der et par av dem er himmelfalne over å se et toalett for første gang i sitt liv, sier mye om bakgrunn og ofre for politisk/religiøs manipulering. Filmen tar heller ikke lett på enkelte av de hvite, pengesterke gjestenes uvitenhet og fordommer som grenser til rasisme.

Men det som virkelig hever filmen over en tradisjonell katastrofethriller, er fraværet av superhelter, smarte detektiver og terrorpoliti. Heltene var vanlige hotellansatte, uselviske folk med mot og handlekraft.

.