IKKE BARE LEK: Lille Oscar må gjennom traumatiske opplevelser.
IKKE BARE LEK: Lille Oscar må gjennom traumatiske opplevelser.Vis mer

Tett på

«Jeg heter Oscar» byr på unike bilder av livet i en sjimpanseflokk.

FILM: Oscar og flokken han fødes inn i, lever i Taï nasjonalpark i Elfenbenskysten. Et filmteam fra Disney dro hit for å finne historien til en familiedokumentar og fant mer enn de kunne håpe på. Med noen av verdens beste og mest erfarne naturfotografer på laget har man kommet svært tett de vanligvis folkesky sjimpansene. De yngste tilbringer tida med å leke, mens de voksne finner mat og plukker hverandres pels fri for småkryp og smittebærere.

Menneskelig
«Jeg heter Oscar» er naturfilm på Disney-måten. Man klipper og limer for å lage en historie av materialet som er samlet gjennom hele fire års hardt arbeid i regnskogen. Oscar vokser opp med sin mor Isha. Han lærer å knekke nøtter med trekubber. Han leker med de andre ungene. Flokkens alfahann heter Freddy. Når det blir lite mat i flokkens område, legger de ut på en farlig ferd til nabobygda, der den fryktinngytende Scar er sjef.

Filmen menneskeliggjør apene, noe som ofte er en enkel sak. De er kjærlige mot hverandre, de yngre lærer av de eldre, man jager i flokk, holder stand mot ytre fare og beskytter de små. Identifikasjonen stopper opp når Freddy dreper en mindre ape og lager festmåltid for hele flokken.

Kryssklipp og lim
Som naturfilm er «Jeg heter Oscar» fremragende håndverk. Etter en dags arbeid, står teamet ofte igjen med noen sekunder brukbar film og en mengde innsektbitt. Men der en produsent som BBC ville nøyet seg med å dokumentere, lager Disney en dramatisk fortelling, noe som ikke alltid virker like «naturlig». Det kryssklippes mellom nærbilder av sjimpansene, klipp som kan være filmet med måneders mellomrom. Og når Scar og «gjengen» truer Oscars flokk på livet, er det vanskelig å se hva som foregår, siden man ikke har fått gode nok opptak.

Merkelig nok har ikke filmen, som er tillatt for alle, fått norsk fortellerstemme. Tim Allens kommentarer er tidvis pussige i sin iver etter å gjøre apene menneskelige, men jeg synes han kan være morsom. Tullete, men morsom.