Tett sosialrealisme

Stakkato om livet på tynn line.

BOK: Paula Spencer fra «Dama som gikk på dører» (1996) er tilbake. Den voldelige ektemannen er død, og Paula er tørrlagt på fjerde måneden. Hun prøver å stable et liv på beina, for seg selv og barna. Det er tungt. De har ingen trening i å leve vanlige liv og gjøre vanlige ting, slik andre familier gjør. Paula tar med lettelse imot de gode dagene. For hun vet: De dårlige er livsfarlige.

Dubliners

Iren Roddy Doyle er mannen bak filmen «The Commitments» og romanen «Paddy Clarke Ha ha ha», som innbrakte den prestisjetunge Booker-prisen. Skildring av folk fra Dublins arbeiderklasse er et varemerke, likeså en umiskjennelig svart humor.

Settingen for årets roman virker trøstesløs, men Paula er en fighter. Hun har vært gjennom et helvete. Firebarnsmoren er fysisk og psykisk brennemerket, men har ett sterkt ønske: Å se skylden og skammen hun bærer på i forhold til barna i hvitøyet, gjenoppbygge tilliten og skape et hjem for dem.

Historien fortelles på en stakkato, stream-of-consciousness-aktig måte, der Paula fører dialog med seg selv. Setningene er mettet med ambivalens og negasjon. Typisk er for eksempel: «Paula hadde sånne pupper. Nei, hun hadde ikke det. Jo, visst faen hadde hun det.» Eller: «Hun skjønner. Hun veit. Hun veit ikke en dritt.» Denne tendensen avtar etter hvert som Paula stoler mer på seg selv, på at hun mestrer og ikke sprekker.

Brutal virkelighet

Det er brutal virkelighet Doyle formidler, med alkoholisme, fattigdom, dysfunksjonalitet. Han antyder, heller enn utbroderer, hendelser fra ekteskapet som nesten tok livet av Paula. Disse antydningene faller tett innledningsvis og er en smule irriterende. Selv vi som ikke har lest boka, tar tegninga før Doyle begynner å snakke i klartekst om mishandlingen.

«Paula Spencer» er ikke en medrivende bok. Lesningen går lenge trått. Den naturtro hverdagsligheten medvirker til det. Det virker som om Doyle strever, og kanskje er det derfor denne oppfølgeren, som han tidlig annonserte, kommer først tolv år etter første roman om Spencer-familien.

Bunnlinja

Likevel; som leser heier man etter hvert på dama som «gikk på dører» og «snublet i trapper», på hennes kamp for å komme ut av dritten og reparere skadene. Og fortellingen får bedre flyt og mer humor etter hvert. Særlig skildringen av Paulas søstre er kostelig og rørende. Etter år på fylla må Paula bli kjent med dem på nytt, slik hun også må bli kjent med barna sine. I dette ligger Doyles fremste bedrift. Han gir et sviende klart bilde av hva det koster å gå veien fra bunnen og oppover, og skaper tro på at et nytt liv er mulig, hvis man teller alle små seirer underveis.