Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Tett trafikk på filmveien

Hvor mange norske filmer bør det lages i året?

SUKSESSEN:  «Børning» ble lagd uten forhåndsstøtte, og ble fjorårets store norske filmsuksess. Men de fleste filmene lagd på samme vis,gjør det dårlig -  og det blir stadig flere av dem.
SUKSESSEN: «Børning» ble lagd uten forhåndsstøtte, og ble fjorårets store norske filmsuksess. Men de fleste filmene lagd på samme vis,gjør det dårlig - og det blir stadig flere av dem. Vis mer
Kommentar

I alle fall mindre enn 35, mener Thorhild Widvey. I et intervju i Aftenposten før jul sa kulturministeren at det ble laget for mange norske filmer, særlig med tanke på at to av tre går med underskudd. Selv har hun ikke noe idealtall, så sammenlikningsgrunnlaget departementet oppgir er den rødgrønne regjeringens filmpolitikk, der det var et mål å produsere 25 norske kinofilmer i året. I 2014 ble det laget 34 totalt.

Kulturministeren har et poeng. Kinoene kjemper en stadig hardere kamp mot underholdningstilbudet som kan nytes fra sofakroken med smågodtskåla i fanget. Besøkstallene synker. Anerkjente voksenfilmer fra andre land velges allerede vekk av kinosjefene. I dette markedet spørs det om det er publikumsgrunnlag nok for 34 norske premierer i året. Det hjelper ikke at en merkbar andel av fjorårets filmer, både blant dem som var gitt forhåndsstøtte av filminstituttets konsulenter og de som kjørte på uten offentlige penger og satset på å utløse etterhåndsstøtten, virket lite gjennomarbeidet. De siste åra har frambrakt flere spinkle filmer som ikke synes å ha helt nok plott for en helaftens spillefilm. Noen runder til, mer tid og mer penger, kanskje en utsatt premiere, kunne kanskje gjort at de kunne utnyttet potensialet bedre.

Så er det ikke så enkelt heller. Økningen skyldes nemlig først og fremst at det er flere som lager film uten forhåndsstøtte - altså nettopp den typen filmer som kulturministeren har etterlyst flere av, som er laget av glødende hjerter som spar opp litt penger her og litt penger der og setter i gang å filme uten å vente på det offentlige. Kanskje har utviklingen også med å gjøre at det blir stadig flere filmutdannede i Norge, og at de er utålmodige etter prosjekter å henge fingrene i. Men denne typen filmer gjør det økonomisk jevnt over dårligere enn de konsulentstøttede filmene.

Så er det enda mer komplisert: Fjorårets store norske suksess, bilfilmen «Børning», er et slikt kjærlighetsbarn, som ble til uten å ha blitt velsignet av forhåndsstøtten. Og innenfor en type film mener kinobransjen det er et umettet behov etter hjemmelaget stoff. Mye tyder på at etterspørselen etter norsk barnefilm er større enn tilbudet. Så er det enda en faktor: De norske regissørene som nå har store oppdrag internasjonalt, Morten Tyldum, Joachim Trier, Espen Sandberg og Joachim Rønning, laget alle gjennombruddsfilmene sine med offentlig støtte, etter at prosjektene deres ble vurdert som kunstnerisk verdifulle eller markedsmessig lovende. Og om kinobesøket sees under ett, har norsk film nesten doblet markedsandelen på ti år.

Hva ville frambrakt bedre resultater? Kanskje færre titler, men ikke mindre penger: Mer tid og ressurser til å sikre at filmene, brede som smale, blir så gode som de kan bli, og bredt nok distribuert til å nå fram til alle som kunne ha lyst til å se dem. Å få til dette, krever imidlertid en fastere og ikke en løsere hånd på tøylene fra det offentliges side, altså et annet ritt enn hva kulturministeren ser for seg. Pengene kan brukes bedre og mer effektivt, men ingen er tjent med hastverksarbeid.