Tettpakket verdenshistorie

Nyttig informasjonskilde, forståelsen og forklaringene må hentes et annet sted.

BOK: Boka er en ajourført utgave av det siste og 16. bindet i Aschehougs verdenshistorie utgitt i 1993. Den gang het den «Verden forandres» og omfattet perioden fra 1985 til 1993. Nå har boka fått tittelen «Verden i oppbrudd» og tar for seg åra fra 1989 til 2004. Hva mener forfatterne, Jarle Simensen, professor i historie ved Universitetet i Oslo, og Sven Tägil, professor emeritus ved Universitetet i Lund, med tittelendringen? Det er ikke godt å si. Begge er ganske forslitte, intetsigende og tomme. Men la gå, boka er ikke tom. Den er en tettpakket gjennomgang av hva som har skjedd i hver verdensdel, og omtrent i hvert eneste land det siste kvartsekelet. Den er nyttig, opplysende og klargjørende. De fleste vil ha bruk for en sånn komprimert framstilling av hva som har skjedd. Kartene med alle de nye statene som er etablert i denne perioden bidrar også i all sin spartanske nøkternhet. Det samme gjør tabellen over folketall og økonomi i verdens land som forfatteren har lånt av Verdensbankens utviklingsrapport, men hvor de har glemt Cuba.

DET ER GREIT å vite navnene på alle de nye statene som er etablert fra Østersjøen til Svartehavet og i et nesten sammenhengende belte fra Kina til Mellom-Europa, fra Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan i øst til Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia i vest. Utvendig kunnskap kanskje, men det er enda mer utvendig ikke å kunne det. Det har med respekt for andre folks statsdannelser å gjøre. Ifølge forfatteren har framgangen for demokratiet, fra 78 land ved den kalde krigens slutt til 138 land, vært et kjennetegn for perioden. Det har skjedd i alle verdensdeler. Demokrati er definert som land med regjeringer som er etablert etter valg der flere partier deltar. Dette er som forfatteren forklarer formelle demokratier, mens reelle demokratier krever mer: uavhengige domstoler, frie medier og forsamlingsrett.

ALT DETTE ER altså vel og bra, men resultatet blir samtidig svært deskriptivt og begivenhetsrefererende. På slutten av boka gjør de to professorene en dyd av dette som slett ikke bør gjøres til en nødvendighet. De har villet gjøre framstillingen «mest mulig konkret for å få fram særtrekk og nyanser» for deretter å hevde at «historien aldri vil falle til ro,» angivelig fordi den til enhver til er «full av motsetninger og motsigelser som er drivkrefter til nye forandringer». Å omgi seg med så luftige og lite forpliktende abstraksjoner er det samme som å fraskrive seg behovet for teori. Det er nok å registrere mest mulig nøyaktig det som skjer. Er ikke den tredje verden et avleggs begrep? spør forfatterne, og flere grunner taler naturligvis for det. Ulikheter mellom disse landene har alltid vært enorm. Når betegnelsen likevel har holdt seg er det fordi det synes å være nær umulig for disse landene, så forskjellige de enn kan være etter alle tenkelige andre dimensjoner, å etablere en selvstendig fungerende økonomi. De gjelder også for land med en stor industrisektor som også produserer for et innenlandsk marked. Diskusjonen om hvilke barrierer som hindrer utvikling er et nøkkelspørsmål i all diskusjon om globalisering og utvikling.Simensen og Tägil framhevet to begivenheter i sin beskrivelse av verden fra 1989 til 2004. Det er fristende å hevde at begge er feil. Den første er at det som skjedde i 1989 var «det kommunistiske systemets oppløsning». Var det virkelig kommunismen som forsvant i 1989? Man venter seg mer av ei moderne historiebok enn at den tar verden for gitt. Bør historikere gi Stalin, Khrusjtsjov og Brezjnev rett da de kalte landet sosialistisk eller kommunistisk? Selvfølgelig ikke. Sentraldirigert militærdiktatur er en mye mer passende betegnelse. En virkelig og realisert sosialisme ville bryte sammen på en helt annen måte enn det som skjedde i 1989. Vi trenger historikere fordi virkeligheten ikke er slik den synes å være. Her feiler boka stort.

DEN ANDRE FEILEN er at «teknologien» i 1989 hadde skapt «produktivkrefter som for første gang i menneskehetens historie» hadde «gjort utvikling av velferd til en mulighet for alle». Rundt første verdenskrig har vært framholdt som det tidspunktet da produksjonsapparatet (i USA) hadde nådd dette nivået, og i løpet av mellomkrigstida førte det til at den amerikanske industriarbeideren kunne skaffe seg bil, kjøleskap og eget hus i forstaden, mens den vesteuropeiske arbeideren måtte vente i ennå 30 år for å oppnå dette. Teknologiens potensial kan realiseres, ifølge historikerne i «en åpnere verdensøkonomi» som imidlertid forutsetter «en tjenelig fordeling av myndighet mellom det nasjonale, det regionale og det globale nivået» . Det er lett å forstå hvorfor dette føyes til. Historikerne vet at tankegangen om at teknologien vil utvikle velferd for alle bare økonomien er åpen, er feil. En «åpen verdensøkonomi» som den herskende kan best sammenliknes med økonomien fra 1870 til 1914. Velferden som fins i de markedsøkonomiske (kapitalistiske) landene ble utviklet i perioder da økonomien var underkastet reguleringer og kontroll av en intervenerende stat (fra om lag 1930 til om lag 1980). Den «tjenelige fordelingen av myndighet» som skal innebære at teknologien realiserer velferd, trues imidlertid av terrorismen som er «jokeren i dette bildet» . Likner ikke dette til forveksling budskapet fra Det hvite hus?

FORFATTERNE FORSØKER å svare på hva globalisering er, og knytter begrepet til den tredje industrielle revolusjonen, til kommunikasjons-, data- og informasjonsteknologi. Dette gjør det mulig for de flernasjonale selskapene å kommunisere mellom verdensdeler sikkert, billig og like raskt som mellom nabokontorer. Det er da også de multinasjonale selskapene som ifølge forfatterne er «globaliseringens motorer» . Dette kommer det ikke noe særlig ut av. Økningen av industriproduksjonen i Kina er da ikke knyttet til anvendelse av historisk sett ny produksjonsteknologi? Boka forklarer ikke globaliseringens virkninger på den norske økonomien. Hva er de? Den innebærer en absolutt nedgang i industriarbeidsplasser som skyldes tre forhold, for det første en effektivisering, større og større kapital bak hver arbeidsplass. For det andre skyldes det at arbeidsintensiv industri flyttes til lavkostland. For det tredje skyldes det organisasjonsendringer og/eller outsourcing. Det vil si at en industribedrift kvitter seg med sin reklameavdeling, med sitt tegnekontor og ingeniører, med sine renholdsarbeidere og vedlikeholdsarbeidere. I stedet kjøper bedriften disse tjenestene. I statistikken vil dette se ut som en nedgang i industrisysselsettingen og en økning i sysselsettingen i de tjenesteytende næringer, men det er altså et statistisk skinn.

VED Å DELE dem opp etter funksjon overtar markedet for byråkrati, man kjøper akkurat det man trenger i stedet for å holde seg med en intern avdeling. En slik oppsplitting er også en forutsetning for at deler av virksomheten kan flyttes til lavkostland. Kanskje er det denne oppsplittingen av industribedrifter som best kjennetegnet både øst og vest etter 1989, og at internt og eksternt byråkrati altså er erstattet av marked. Bokas styrke ligger i at den er en detaljert og orientert utenrikskronikk for hele verden på 364 sider. At historien fortsetter og vil gjøre boka uaktuell, kan naturligvis ikke lastes forfatterne.