DELT: Thailand er delt i to, men ikke i like store deler. De gule, som her demonstrerer mot statsminister Yingluck Shinawatra, sier «vi er folket», men de er altså i mindretall blant velgerne i hvert eneste demokratiske valg. Foto: REUTERS / Scanpix / Chaiwat Subprasom
DELT: Thailand er delt i to, men ikke i like store deler. De gule, som her demonstrerer mot statsminister Yingluck Shinawatra, sier «vi er folket», men de er altså i mindretall blant velgerne i hvert eneste demokratiske valg. Foto: REUTERS / Scanpix / Chaiwat SubprasomVis mer

Thailand delt i to

Kampen om Thailand framtid er altfor viktig for resten av verden til å utspilles som absurd teater med en politisk klovn i hovedrollen, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Det politisk sett absurde teateret som har utspilt seg i gatene i Bangkok de siste ukene, er et uttrykk et samfunn som er delt i to uforsonlige leire av dype kløfter i samfunnet. Og demokratiet, som styreform, kan bare vanskelig bygge bruer mellom to deler av et land når den ene delen avviser demokratiet. Hvor ellers, og hvor ofte, samles tusener av regjeringsfiendtlige demonstranter seg i gatene for å kreve diktatur og avvise et utskrevet nyvalg?

Kløftene i Thailand ligger i geografi, sosial klasse, historie og politisk kultur, og de går ikke på kryss av hverandre, men faller sammen og forsterker hverandre. Det er «gulskjorter» mot «rødskjorter», som de gjerne kalles, men de trenger ikke å kle seg seg sånn for å være lette å skille.

Det er hovedstaden, med en viss støtte fra den sørlige snabelen, hvor utlendingene og eliten ferierer, mot nord og nordvest. Det er den sosiale eliten og store deler av middelklassen i Bangkok sammen med offiserene mot fattige bønder, hovedsaklig i nord og nordøst. Det er det urgamle mot det nye, som også er de konservative monarkistene mot de nylig politisk vekkede folkemassene som har oppdaget stemmerettens makt.

Regimet i Thailand i dag er litt som et gammelt hus i teak, bygd uten lim og spiker for å lett kunne pakkes sammen og flyttes i tilfelle krig eller oppstand, med tre støttebjelker, som er kongehuset, de militære og demokratiet, men hvor de tre ofte er i ubalanse. Monarkiet har erstattet lim for å holde samfunnet sammen. De militære har erstattet spiker når hele (kort)huset har truet med å falle sammen. Men det folkelige demokratiet har krevd stadig ommbygging, oppussing og flytting.

Når de gule må velge mellom monarkiet og demokratiet, velger de monarkiet, og i nød ber de om hjelp fra de militære. Når de røde må velge mellom monarkiet og demokratiet, avviser de litt motvillig kongehuset og velger demokratiet, og ser med frykt mot de skumle offiserene. Men de fleste thailendere ønsker både monarki og demokrati. Dette er, forenklet, analysen til Thitinan Pongsudhirak, professor i statsvitenskap ved universitetet Chulalongkorn i Bangkok.

 «Thailand er ennå preget av en monarkistisk nasjonalisme. Mange mener kongens kall er å være demokratiets veiviser. Framveksten av makt til folk på landsbygda, som har blitt til en politisk kraft, oppfattes på dette viset som en fare for den moralske autoriteten til "anstendige folk"», skriver historikeren Thongchai Winichakul.

Velgermessig har ultra-monarkistene, under ledelse av tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban, som ble innsatt av de militære, lite å hente. De har tapt fem valg på rad fordi de er i mindretall. Derfor kommer de høyst merkverdige forslagene fra Suthep om et «folkekupp» mot de folkevalgte, om et «folkeråd» av «anstendige folk» til erstatning for statsminister Yingluck Shinawatras folkevalgte regjering, som kom til makta med et valgskred i 2011.

Yingluck forsøkte til og med å endre Grunnloven for å få et fullstendig folkevalgt senat, hvor «anstendige folk», altså utpekte, nå har litt bremsende makt. Å tape i et nyvalg 2. februar ønsker de slett ikke. Suthep vil først omskrive Grunnloven, for med juridiske knep, å gjøre det umulig for de røde å vinne neste valg.

De gules hovedfiende er Thaksin, broren til Yinluck, som de hevder egentlig styrer landet fra Dubai og kjøper stemmene fra fattige og uutdannede i nord og nordøst i hvert valg. Dette er usant, og unødvendig, påpeker uavhengige analytikere.

Thaksin, en oppkomling fra Chiang Mai i nord, som tjente ei enorm formue i Bangkok på mobil telefoni, innførte som statsminister nesten fri helsetjeneste, skolegang, landbruksstøtte og rimelige lån for de fattige bøndene i nord og nordøst. Inntektene i denne folkerike delen av landet økte med 46 prosent i løpet av Thaksin-æraen, ifølge Verdensbanken. Fra 2007 til 2011 var den økonomisk veksten der på 40 prosent, mot 23 prosent for resten av landet og bare 17 prosent i Bangkok, ifølge regjeringas tall. Før skaffet opplandet billig arbeidskraft til Bangkok, nå vender mange hjem.

Thaksin fikk en trofast velgerskare av «rødskjorter» ved hjelp av denne politikken. Yingluck har fortsatt der broren slapp med utbygging av infrastruktur og gavemild innkjøpsstøtte til risbøndene. De gule kaller dette å kjøpe stemmer med statlige penger; i gamle dager kjøpte man stemmer med egne penger.

I frykt for de uvitende hordenes makt fester elitens avkom videre i Thong Lo i Bangkok, mens klovnen Suthep surrealistisk fortsetter klassekampen. De militære er i villrede, mens den gamle kongen ser sola gå ned og ingen har tillit til tronarvingen. Thailand står ved et uunngåelig vendepunkt, men landet er altfor viktig til å overlates til politiske klovner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook