POSITIVE SIDER: Britiske poltitikere mener Margaret Thatcher fratas verdighet når de viser henne som dement i filmen «Jernkvinnen».«Forholdet til min mor var anstrengt og fjernt, men er nå blitt nært og empatisk,» skriver artikkelforfatteren om sin demente mor. Foto: Scanbox
POSITIVE SIDER: Britiske poltitikere mener Margaret Thatcher fratas verdighet når de viser henne som dement i filmen «Jernkvinnen».«Forholdet til min mor var anstrengt og fjernt, men er nå blitt nært og empatisk,» skriver artikkelforfatteren om sin demente mor. Foto: ScanboxVis mer

Thatchers demens

Demens behøver ikke skjules. Men vår oppfatning av demens bør endres.

Demens som fenomen er aktualisert i den nye filmen om Margaret Thatcher hvor hun framstilles som en ensom og dement gammel dame. Hun er «fratatt all verdighet og respekt» mener politikere i London.

Min demente mor er sengeliggende på sykehjem. Andre pasienter og folk jeg snakker med synes synd på meg for at jeg har en mor som er slik og som er vanskelig å snakke med.

Men jeg er ikke trist. Ikke mor heller. Hun har det deilig sier hun. Da hun ble 93 år fikk hun blomster som jeg gned forsiktig i ansiktet hennes for at hun skulle forstå at jeg hadde med blomster. Hun ser dårlig. Min mor elsker blomster og dette ble et av hennes klare øyeblikk og et høydepunkt da hun sa « så nydelige».

Ellers sover hun mye, kan være trist og deprimert som andre mennesker, men er ofte blid og glad, godt likt av pleierne, snakker med seg selv, og snakker med meg uten at jeg skjønner så mye av samtalen.

IKKE UVERDIG: Mor er ikke mer uten verdighet der hun må pleies og stelles, enn et lite nyfødt barn som pleies og stelles, skriver Dag Hol.
IKKE UVERDIG: Mor er ikke mer uten verdighet der hun må pleies og stelles, enn et lite nyfødt barn som pleies og stelles, skriver Dag Hol. Vis mer

Jeg jatter med og sier «å?», «hvordan var det da?», «hva skjedde da?», og så videre. Men hun skjønner. Og prater i vei , snøvlete så det er vanskelig å forstå ordene, og med feil ord så jeg må vri hjernen for å ane hva hun snakker om. Men så kommer det noen klare setninger innimellom. Så skifter hun over til tysk eller engelsk. Så synger hun. Tulipaner fra Amsterdam på tysk, eller sanger jeg ikke kjenner. Kanskje bare egenkomponerte melodier på frie dikt. Så sier hun plutselig med et drømmeaktig uttrykk i ansiktet: «Det er så vidunderlig...», som et svar på Nora i Ibsens «Et Dukkehjem» når hun sier til Helmer: «....da måtte det vidunderligste skje!».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har forstått at noe av det min mor snakker om er fantasier, men også referanser til episoder i hennes liv, og mye fra barndom og tidlig liv. For meg fremstår dette som en bearbeidelse av tidlige inntrykk, slik man i samtalen hos psykologen bearbeider tidlige erfaringer for å løsne på traumer og fastlåste psykologiske strukturer som begrenser våre liv.

Det virker som dette er viktig for henne. At hun lever en rik og viktig tid i sitt liv. Hennes intellektuelle nivå er svekket, slik at hun ikke lenger finner riktige ord for det hun vil si. Som hos et barn. Men det er mange andre nivåer og uttrykk i et menneskes liv. Ansiktsuttrykk, toneleie i stemmen, stemninger, følelser, uklare impulser, indre bilder, kreativitet, livsglede og håp. Som ikke nødvendigvis må formuleres klart, men som i ethvert menneske ligger som en dypvannsstrøm i sinnet og som hos demente synes å være helt intakt.

Mor er ikke mer uten verdighet der hun må pleies og stelles, enn et lite nyfødt barn som pleies og stelles. Hun er bare i den andre enden av livet. Som et barn er hun liksom igjen blitt uten skyld. Hennes alderdom synes som en viktig, velsignet og dypt verdig periode av hennes liv. Hun er takknemlig for livet. Og jeg er takknemlig. Jeg selv har fått bearbeidet mitt forhold til min mor, som var anstrengt og fjernt, men som nå er blitt nært og empatisk. Demens behøver ikke skjules. Men vår oppfatning av demens bør heller endres.