HVISKEREN: Peter Silberman lager musikk som finner sin slagkraft i å være så stille og sensitiv som overhodet mulig, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
HVISKEREN: Peter Silberman lager musikk som finner sin slagkraft i å være så stille og sensitiv som overhodet mulig, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Peter Silberman - «Impermanence»

The Antlers-frontmannens solodebut er nydelig, men ensartet

Musikk for introverte.

ALBUM: Peter Silberman lager musikk for folk som unngår øyekontakt og snakker med dempede stemmer.

Impermanence

Peter Silberman

4 1 6
Plateselskap:

Transgressive

«Åpningssporet «Karuna» bruker sine ni minutter til full effekt, og er nærmest dømt til å slå pusten ut av deg.»
Se alle anmeldelser

Å si at 30-åringen synger blir liksom feil: Han hvisker linjene sine. Det preger også bandet hans – det flotte indieorkesteret The Antlers – som minner om postrock, men unngår sjangerens heseblesende crescendoer.

Hans første soloalbum er, om mulig, enda mer lavmælt.

De første ti sekundene stusser man på om man overhodet har satt på musikken. Men, neida: Først sniker en mollstemt gitar seg med, og deretter Silbermans stemme, før de begge svever som spøkelser over bakgrunnsstøyet i studio.

Åpningssporet «Karuna» bruker sine ni minutter til full effekt, og er nærmest dømt til å slå pusten ut av deg. Men på tross av at alle sporene på «Impermanence» er nydelige, er de dessverre litt for like, som om Silberman har skrevet seks varianter av den samme låten.

Det kan være lett å forveksle «innadvendt» med «anonym».