The Beta Band

De ble utropt som den engelske rockens redningsmenn. Nå hevder den engelske pressen at debuten «The Beta Band» er en av årets største skuffelser. Det bør du ta med en stor klype salt.

Vi snakker om den samme pressen som har rost middelmådigheter som Embrace, geniforklart makkverk av typen «Be Here Now» og gitt hype-latterligheter som Gay Dad altfor mye spalteplass.

Sånn sett er det vanskelig å forstå hva det er med «The Beta Band» som har skuffet så mange kritikere, som {ndash} skinner det igjennom - egentlig bare vil ha en blåkopi av fjorårets genierklærte Beta-samling «The Three EP's». Albumet som la grunnlaget for en, i engelsk sammenheng, fortjent hype.

Men hvis vi må være båssette - og det må vi - låter albumet som ekstrem, psykedelisk sofamusikk.
Og det er mulig at mange vil oppfatte denne rare betasuppen som en uhåndterlig og useriøs røre til å begynne med. Vel, vi velger å tro at mediaskeptikerne Beta Band har gitt blanke i forventninger, og kjørt sitt helt unike og uoversiktlige løp.

For er ikke en bisarr rapp om hvordan karrieren deres har fortonet seg til nå mye mer spennende enn alt av Noel Gallaghers ultrasvada? Å messe en linje fra Bonnie Tylers kjempehit «Total Eclipse Of The Heart», og få det til å høres rørende ut, er heller ikke hverdagskost. Spesielt ikke i England, som i dag lider under en fantastisk fantasiløs rockescene.

Ja, det er mange og rare fluer i denne suppa. Dessuten kan smaken kreve en tilvenningsprosess. Men vi applauderer Beta-bandet for deres tapperhet. For noen som både gir blanke i kritikere og plateselskap og lager fantastisk musikk på kjøpet, fortjener all den suksessen de kan få.

Lydklipp:

Round the Bend

The Beta Band Rap

The Hard One