The Black Dahlia

Estetisk nytelse, men litt haltende fortalt.

FILM: James Ellroys roman om en av Hollywoods mest notoriske, uoppklarte forbrytelser er lang og detaljrik. Brian De Palmas filmatisering av «The Black Dahlia» er en estetisk nytelse, men så rotete fortalt i mysteriets oppklaringsfase at den er vanskelig å forstå med mindre man har lest boka.

Nå er jo ikke mordet på Betty Short i 1947 oppklart i virkeligheten heller. Hun var en ung «wannabe» i filmbyen, kjent for å kle seg i sort og alltid bære en blomst i sitt mørke hår. I tabloidpressens dekning av mysteriet ble hun øyeblikkelig døpt The Black Dahlia. Hun ble funnet naken, delt i to og strippet for indre organer. Munnen var skåret opp i et smil fra øre til øre.

Høyt skudd

Et av filmens høydepunkter er en scene som er skutt rett ovenfra høyt over funnstedet. Man ser en kvinne med en barnevogn som plutselig stopper opp ved noe i veikanten, skriker og løper bort fra barnevogna mens hun roper om hjelp.

På andre siden av kvartalet foregår en dødelig skuddveksling mellom politifolk og banditter. De to sakene har ingenting med hverandre å gjøre.

Det er de to politimennene Bucky Bleichert (Josh Hartnett) og Lee Blanchard (Aaron Eckhart) som utløser skuddvekslingen. Snart skal de også settes på Dahlia-saken. De Palmas film fokuserer mer på forholdet dem imellom enn på Dahliaens sørgelige endelikt.

Begge er tidligere boksere, kjent som Mr. Fire og Mr. Ice. Mellom de to, som tredjepart i et semierotisk trekantforhold, står Kay (Scarlett Johansson), Lees samboer og snart Buckys elskerinne.

Retro-noir

The Black Dahlia

Bucky innleder også et forhold til en rik og dekadent femme fatale, Madeleine (Hilary Swank), og her kommer filmens andre høydepunkt. Madeleine frekventerer i all hemmelighet en lesbebar der en smokingkledd k.d. lang drar en sugende versjon av «Love for Sale» med lettkledde danserinner smygende rundt beina.

De Palmas Dahlia-film er sterk på stil der den er svak på innhold. Den kjente fotografen Vilmos Zsigmond fanger noirstilen perfekt med sine kameravinkler. Scenografien og kostymene er tilsvarende tidsriktig destillert fra 1940-tallets mest glamorøse Hollywood-stil, med lange munnstykker, frekke hatter og kroppsnære kjoler. Leiligheten der Lee og Kay holder hus er en studie i Art Deco-stil.

Enkelte av dialogene er umiskjennelig preget av Ellroys litterære eleganse, men skuespillernes innsats står ikke helt i stil til materialet. Muligens har filmmanuset gjort dem for stiliserte og lite levende. De blir hengende i lufta som klisjeer. Brian De Palma, som tidligere er blitt kalt en Hitchcock-epigon, klarer ikke helt å forløse storyen her. Filmen snubler litt i retro-noirens felle der intrigen går på bekostning av det visuelle uttrykket.