PÅ ØYA: Black Keys - Patrick Carney (t.v.) og Dan Auerbach - på Øya i 2012. Soundet på album nummer åtte, «Turn Blue», er veldig annerledes. enn det de sto for da Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
PÅ ØYA: Black Keys - Patrick Carney (t.v.) og Dan Auerbach - på Øya i 2012. Soundet på album nummer åtte, «Turn Blue», er veldig annerledes. enn det de sto for da Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

The Black Keys gleder - og skuffer litt

Nesten ikke til å kjenne igjen på sitt første album på tre år.

ALBUM: Det tar litt tid å venne seg til The Black Keys' første album siden «El Camino» (2011) - og det er ikke sikkert du klarer det, heller.

Det tar ihvertfall tid, har denne anmelder erfart!

«El Camino» delte kritikerstanden. og Dagbladets anmelder var blant dem som var mest negative.

«Turn Blue» kan for noen fortone seg som en større skuffelse, andre kan ha funnet et nytt band med dette albumet.

Garasje-bluesrock For å forstå det, er det viktig å minne om hva slags band The Black Keys var.

2003-albumet «Thickfreakness», deres andre, var denne anmelders første møte med kraftduoens «rå og høyenergiske garasje-bluesrock - som en krysning av The White Stripes, R.L. Burnside og Jimi Hendrix».

Notodden og Øya Seinere samme år gjorde Dan Auerbach og Patrick Carney en flott figur under Notodden Blues Festival.

På Øyafestivalen i 2012 var de riktignok en kvartett, men de klarte overgangen fra kjellerband til stadionband også. De var til å kjenne igjen - og aller best da de to fikk scenen for seg sjøl og gikk ned til selve kjernen i musikken sin.

Mississippi-blues Den var nemlig like strippa som den var rå. Gitar, vokal  og trommer var basisen, som hos de gamle Mississippi-gutta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den stemninga var fortsatt til stede på «El Camino», men er nesten fraværende på «Turn Blue».

Soft poputgave I stedet er dette The Black Keys i en softutgave, og av og til en litt tafatt, blek popkopi av sitt gamle, rufsete jeg.

Det handler egentlig bare om du aksepterer stilendringen eller om du tivholder på at det gamle, mer rocka soundet er best. Hører du til sistnevnte kategori vil «Turn Blue» skuffe.

Energinivået er lavt - til dem å være. Men det må også være lov å utvikle seg, og de gode låtene på dette albumet veier langt på vei opp for noen av de svakere.

Psykedelia Og det starter vakkert - og utypisk - med sju minutter lange «Weight Of Love», en finfin orgel- og gitardrevet psykedelialåt som åpner med et Pink Floyd-aktig, svevende sound før den glir over i mer kjent Black Keys-terreng. «In Time» fortsetter i samme spor, røft og deilig.

Det er faktisk litt Amy Winehouse over dette, ikke minst avslutningen på «In Time».

En lovende start.

Statisk Men - så virker det som om futten faller litt ut av prosjektet, og et par-tre av låtene blir noe statiske.

Tittellåten er for eksempel en litt underlig soul-sak som ikke kler duoen. Det gjør ikke funken i singelen «Fever», heller. Da har jeg mer sansen for mer dempede «Waiting On Words» og «In Our Prime», sjøl om også de er nokså utypiske.

«Bullet In The Brain» og «It's Up To You Now», med solid basstrøkk, har noe av det drivet og den skitne gitarlyden som savnes på albumet, og fengende «10 Lovers» får hjelp av et Farfisa-orgel.

Produsent Dan Auerbach har slått seg opp som en glimrende produsent, med navn som Dr. John, Lana Del Rey, Valerie June og akkurat nå Ray LaMontagne på cv-en de siste par åra, men klarer ikke helt å ta ut potensialet i sitt eget band og i sine egne låter.

Kanskje han ikke burde latt co-produsent Danger Mouse (Brian Burton), mest kjent for sin hiphop-bakgrunn, blande seg inn nok en gang - som han har gjort på de siste platene.

Kanskje han rett og slett burde gjort det bare sjæl!

Albumet er i salg fra mandag 12. mai.

The Black Keys gleder - og skuffer litt