The Boatman'S Call

Skyhøye forventninger til tross: Mick Cave innfrir alle og lar oss sjenerøst dvele i melankoliens skjønnhet. Det er så vakkert, så inderlig vakkert.

Vi har knapt kommet oss etter det forrige burleske albumet Murder Ballads , før den australske mesteren er tilbake. Og med hvilken storhet. Jeg går helt ned i hockey for The Boatman's Call , og er villig til å ofre alt annet enn ørene for et eksemplar av albumet. Nick Cave er en ener i å mane fram desperasjon og tungsinn. Han kan være dyster inntil det beksvarte i tekst, tone og framførelse. Men han resignerer aldri; det er en selvoppholdende drift i musikken. Om han etterlater oss synkende i en sump, er det likevel en livsgnist som får oss helberget opp. Slik er det også med The Boatman's Call , men det er også noe mer: noe religiøst, noe høytidsstemt og overjordisk i all sin sorg og savn. Kan det være kjærlighet? Cave har byttet ut helvete med en flik av himmelen. Melankolien er trøstende, ja nesten gråkvalt god. Musikken er avdempet, rolig og duvende; den vogger og trøster som om jeg er et lite barn. Nick Cave er så behagelig, så myk, så inderlig skjønn; ja rett ut sagt en sjelens smørsanger - uten å tippe over og bli svulstig. Bandet spiller med innsiden ut og tar meg til åpent hav av lange dønninger. Vakrere, mer inderlig og storslått i all sin enkelhet kan det ikke bli. The Boatman's Call er et mesterverk.