The Boss kan brukes    til så mangt

The Hold Steady blander Bruce Springsteen og indierock. En god idé.

CD: Ved første gjennomlytting er det fort gjort å avskrive The Hold Steady. Spesielt hvis du er en av dem som mener det er gått automatikk i å like New York-band oppdatert på siste nytt i referanser.

Partyrock

Men i dette tilfelle må man bare glemme slikt. For New York-menn vokst opp med litterær punk og amerikansk rocks store fortellere kan åpenbart levere stor rock. Det fem mann sterke bandets signatur er vokalist/gitarist Craig Finns strøm av ord som slutter seg til tradisjonen etter Bob Dylan, Lou Reed og tidlig Bruce Springsteen. Finn dannet The Hold Steady etter en jam der han skjønte at AC/DC egentlig er tøft. Gutta kobler denne partyrock-holdningen med rufsete, klassiske og barsvette rockeriff, pianoet er arrangert inn slik vi kjenner det fra E Street Band, og noen ganger må det en solo til. Albumet «Separation Sunday» handler om Holly the Hoodrat og kompisen Charlemagne. De er på doptur. Finn forteller hest og kontant med en stil som går i retning av spoken word. Tekstene er mørke, sprø og de formidles til tider i et bankende kjør. Låtene smelter sammen og smyger seg under huden fordi de inneholder det lille ekstra man etter hvert gleder seg til.

The Boss

The Hold Steadys gode egenskap er at de inviterer lytterne med inn i sitt univers. Det er medrivende rock uten den kjølige distansen som kjennetegner en del av Craig Finns kolleger. Selv trekker Finn fram Springsteen som hovedinspirasjon, og han har helt rett: The Boss sin nerve og fortelleroverskudd passer utmerket i moderne indierock.