The Bravery

Uviktig, utdatert, unyttig.

CD: Opp som en løve, ned som et ullteppe. New York-bandet The Bravery ble for et par år siden klappet fram og utnevnt til framtidige eneherskere av post-postpunkens elektro- og disconisje, et Synth-Strokes, rett og slett. De var morsomme å følge, de visste å uttale seg i intervjuer, og krangelen med plateselskapskollegene The Killers hadde den riktige «Blur vs Oasis»-snerten over seg. Musikalsk var det derimot mye som tydet på en holdbarhet på cirka to-tre måneder. Her er de faktisk tilbake med plate nummer to, denne gangen i «følsom-og-anstrengt»-produksjonen til Brendan O’Brien (Pearl Jam m.fl.). I runde to viser The Bravery seg som harmløse utøvere av et allerede utdatert retrouttrykk. De er uviktige, unyttige og kjedelige på en relativt ikke-provoserende måte, selv om vi nok en gang kunne vært foruten Sam Endicotts selsomme Robert Smith-forsøk.