«The Colour and the Shape»

Foo Fighters-sjef Dave Grohl sa nylig i et intervju at han inderlig håpet at den nye rocka teknotrenden knuste den etter hvert ganske så slitne alternative bølgen - Foo Fighters inkludert.

Undertegnede sier seg mer enn enig i Grohls utsagn, ikke minst etter å ha hørt Foo Fighters' nye skive. Grohl har et aldeles utmerket dyktig band med seg. Når lykken står ham bi kan til og med eks-Nirvana-trommisen råke til å skrive en god låt. «Monkey Wrench» er et eksempel på det, en rasende energisk og passe hard poplåt i beste post-grønsj-tradisjon. Det finnes også flere andre gode kutt på denne plata, og som helhet er den vanskelig å hate på grunn av sin skikkelighet. Men Dave har så rett, det begynner å bli noe fryktelig slitent og grått og trist og usjarmerende over hele denne musikkstilen. Idétørken er påtakelig, og trangen etter å høre et monsterbeat fra et par kjemikaliebrødre er voldsom etter tre drøye kvarter med Dave og co.