The Cranberries

En gang unge lovende, nå verdens mest slitsomme.

Konseptet er enkelt: de fire første Cranberries-albumene i remastret versjon med bonusspor og remikser hentet fra b-sider, hyllestalbum og den slags, totalt 74 låter, samlet i ei pappeske. En god idé? I grunnen ikke.

Selv om The Cranberries har solgt rundt 35 millioner av sine fem album og faktisk er et av de store europeiske rockebandene - de spiller for et utsolgt Rockefeller torsdag og fredag denne uka - så er de langt fra å være et viktig rockeband. Velmenende, politiske og alt det der, men vi klarer oss så altfor godt uten dem.

Det mest positive det går an å si om The Cranberries, er at de ga ut ei fin debutplate, «Everybody Else Is Doing It So Why Can't We?», i 1993. Denne ellers fullstendig unødvendige 4CD-boksen minner oss om at The Cranberries innledningsvis spilte sjenert og tiltalende Smiths-, Sundays- og Cocteau Twins-inspirert indiepop, og at de faktisk også kunne skrive gode låter : «Dreams» og ikke minst «Linger» er utvilsomt det beste bandet har gjort.

Gjennombruddshiten «Zombie» og Dolores O'Riordans intense hvining framkaller derimot nøyaktig den samme irritasjonen som den gjorde i 1994. Og det gjør resten av The Cranberries' backkatalog også.