KONSERT: The Cure lager mesterlige lydspor til ungdommen.

Det er nemlig noe spesielt ved dette bandet og deres evne til ikke bare å speile, men også forsterke følelsen av være en vandrende bunt med nerver – enten man druknes i et hav av kjærlighetssorg eller er stormforelska for første gang.

Min far, som var 17 år da gjennombruddsalbumet «The Head on the Door» så verdens lys i 1985, endte opp med å introdusere meg for The Cure da jeg var tenåring. I motsetning til mye av musikken som preget mine formative år (les: Tool og Seigmen), er det imidlertid ikke ubehagelig å lytte til det britiske postpunkbandet i dag.

Tvert imot: Skru det på, og det føles som å lytte til det for første gang igjen.

Det spørs om ikke det skyldes at vokalist Robert Smith er en evig 16-åring. Sånn fremstår han i hvert fall under deres konsert i Oslo Spektrum – som del av deres første store europaturné siden 2008 – der han danser keitete, er iført sin karakteristiske scene kid-uniform og fremfører flunkende nye låter («Never Be the Same») som tar for seg akkurat de samme tingene som The Cure-låter alltid har dreid seg om.