The Dillinger Escape Plan

Intelligens gjør seg i musikk også.

CD: Er det mulig å dra på for mye? Vel, skal vi tro The Dillinger Escape Plan, er svaret et rungende nei. Dette knallharde amerikanske bandet feide i 1999 inn på musikkscenen med debuten «Calculating Infinity», der New Jersey-gutta klarte kunststykket å kombinere hardcore med progressiv, matematisk metal og jazzrariteter - og lyktes. Siden den gang har The Dillinger Escape Plan faktisk oppdaget at denne musikalske spennvidden ikke holdt. Det har de helt rett i.

Ny vokalist

Den meste åpenbare nyvinningen er at vokalist Dimitri Minakakis har sluttet. Gullstrupen og stemmeakrobaten Mike Patton (Faith No More, Tomahawk, Mr. Bungle) stilte opp på en EP, og når ny vokalist skulle på plass, foretrakk resten av bandet tydelig en erstatter i retning Pattons imponerende vokale variasjonsevner framfor Minakakis' mer monotone skrik. Nykommer Greg Puciato fikser den saken riktig så bra, og dermed har The Dillinger Escape Plan - om mulig - tilført enda en dimensjon til sitt musikalske univers.

Overalt

Hardcore er fortsatt grunnmuren, og aggresjon er den mektige drivkraften gjennom hele albumet. Men det er utrolig hva gutta klarer å putte innenfor den rammen. Bandet skifter mellom intrikate arrangementer og lange, atmosfæriske partier. Her er vakre melodier, strykere, elektronika, industriell støy, jazz, prog-metal, heavy-licks, ekstremsoniske brøl, rytmiske krumspring og kontante riff. «Panasonic Youth» åpner «Miss Machine» som en slag i magen, med knyttneveriff og trommis Chris Pennie i storslag. «Sunshine the Werewolf» er første atmosfæriske varsel, blant annet fulgt opp på «Baby's First Coffin», der det seks mann sterke bandet går fra illsint hardcore til avslappete gitarer og stemningsfull vokal før de tar turen tilbake igjen. «Highway Robbery» og «Unretrofied» er så fengende og tilgjengelige at de av alle ting må kalles «The Dillinger Escape Plan for massene».

Logisk

Få band har en så elegant formel til å løse en tilsynelatende uløselig floke av lydfaktorer som disse musikalske matematikerne. Det er en fryd å høre hvor logisk alt føles til tross for at gutta beveger seg over hele fjøla. The Dillinger Escape Plan = bra.